ST. PAUL SKOLE
Christiesgate 16, 5015 Bergen - Tlf. 55 21 59 00

GÅ TIL: *HOVEDSIDE***INFORMASJON***SKOLEAVIS***ARTIKLER***ELEVSIDER***BILDER*


Forholdet enhetsskolen - friskolen

Skrevet av rektor Gjermund Høgh, ved St. Paul katolske grunnskole i Bergen, februar 1996.

«I Norge bor nordmennene, de har vært et samlet folk siden Harald Hårfagre samlet Norge til et rike.»

Dette har vi lært på skolen og setter ikke videre spørsmål ved det - det bare er slik. Det er vel likevel verd å reise spørsmål ved dette utsagnet. I den åpenhet vi har mot verden, nordboere som har vandret ut og med nye landsmenn blant oss, er ikke lenger svaret gitt - og er det nå egentlig så sikkert at utsagnet noen gang har vært så dekkende som vi har lært i våre nasjonale salmer og sanger.

Er det naturbestemt at en industriarbeider i Bergen skal føle større samhørighet med en småbruker i indre Troms enn med en industriarbeider fra Lübeck? Mange har nok en umiddelbar opplevelse av det å være norsk, men for ikke mer enn gode 100 år siden, var det kun et fåtall som opplevde denne norskheten som vesentlig. Nasjonalfølelsen er et tillært kulturfenomen.

Skolen er antagelig den institusjonen som sterkest har ført til at vi har fått en sterk nasjonal identitet i Norge. (I denne sammenheng tenker jeg primært på den offentlige grunnskolen.)

For syv år siden feiret grunnskolen i Norge 250 års jubileum på basis av skolereformene av 1739. Folkeskolelovene av 1889 ville imidlertid vært et vel så naturlig utgangspunkt for et skolejubileum, først da ble basis lagt for den norske enhetsskolen. Det ble innført lokalt selvstyre, lærernes arbeidsvilkår ble regulert og det ble et enhetlig preg på undervisningsplanene - og ikke minst, i pakt med tiden, fikk planene et sterkt nasjonalt drag. Siden da har den norske enhetsskolen fremstått som en nasjonalhelligdom med rang som Nidarosdomen.

For en ung nasjon påvirket av nasjonale og nasjonalromantiske strømninger, var slike nasjonsbyggende institusjoner viktige. Den andre sterke nasjonsbyggende kraft i Norge har vært en dominerende luthersk statskirke med sterke pietistiske understrømmer. Tradisjonelt har forbindelsen mellom kirken og skolen vært tett.

Den tredje nasjonsbyggende kraft er Kongen.

I en periode, inntil for få år siden, kunne vi tatt med NRK som fjerde kraft i rekken av «nasjonsbyggende institusjoner».

Disse nasjonalitetsbyggende krefter kom særdeles positivt, naturlig og avgjørende til uttrykk under annen verdenskrig - førende i kamp mot okkupasjon og nazisme.

Jeg er enig i at enhetsskolen har positiv betydning som nasjonsbyggende institusjon, men jeg mener dog at det er et relativt særnorsk, nasjonalt fenomen, at enhetsskolens tradisjon ikke er mer enn drøyt 100 år og at enhetsskolens egenverdi ikke kan ha gjennomslagskraft på samme måte som grunnleggende menneskerettigheter.

Nå vet vi hvordan det gikk med NRK-monopolet, og statskirken har ikke den posisjon den hadde.

Hva blir da det bildet som gjenstår for Norge som nasjon - jo selvfølgelig - skolebarn vandrende opp Karl Johansgate på vei mot Kongen.

Stortingsrepresentant Sigurd Manneråk [talsmann for SP i skolesaker] uttalte nylig: "Spørsmålet om enhetsskolen dreier seg om intet mindre enn Norge som nasjon." At det er gode grunner til å heise enhetsskolens fane høyt, er greit, men dette vil bli stående som en sterk uttalelse som knapt kunne vært uttalt i mange andre land uten å bli møtt med undring.

For mange i Norge blir ethvert ønske om et alternativ til enhetsskolen oppfattet som meningsløst, sekterisk eller til og med som noe i retning av landsforræderi. Siden privatskoleloven ble gjennomført fra 1970, har likevel bildet blitt mer nyansert og forholdene for alternative skoler blitt bedret.

Hvilken utfordring var det ikke 17.-mai komiteen i Oslo ble stilt overfor i 1990 da St. Sunniva skole feiret 125 år. Jo, St. Sunniva ble andre skole i barnetoget - etter en kommunal skole som var 90 år - det viser en uavklart holdning til våre skoler.

Vi som er venner av katolske skoler, skal være oppmerksomme på at det er svært ulike begrunnelser for oppslutning om privatskoler - ikke alle disse vil uten videre være i samsvar med vårt menneskesyn. Som rektor ved en katolsk skole vet jeg ofte ikke riktig hvordan jeg skal forholde meg når våre skoler omtales med vekt på det private. I slike tilfelle føler jeg ofte en understrøm av forestillinger eller fordommer bygget på gutteromaner fra engelsk kostskolemiljø. Det er klart at det ikke er staten som driver våre katolske skoler, men vi er en del av verdens kanskje største skolesystem. Den katolske kirke (ev. katolske ordenssamfunn/organisasjoner) driver over 160.000 utdanningsinstitusjoner med nær 44 millioner elever spredd over hele verden - da er det ikke det private, i betydning av det eksklusive, aspektet jeg først forbinder med skolen.

I Norge er det få elever i private grunnskoler, kun 1,7%. Elevtallet i seg selv kan følgelig ikke påkalle den store offentlige interesse. Når privatskoledebatten likevel kan få dimensjoner, er det fordi den går rett inn i spørsmålet om hvilket samfunn vi vil ha. Vil vi ha et liberalt eller et kommunitært samfunn?

Et humanistisk, liberalt samfunn er i denne sammenheng et samfunn med toleransekultur og respekt for forskjellighet. Et samfunn hvor innbyggerne i utgangspunktet får foreta sine egne valg, men hvor deres frihet begrenses av andres frihet eller rettigheter. (Liberalt samfunn er ikke det samme som et samfunn bygget på egoisme eller tøylesløse markedskrefter.)

Mot det liberale samfunn står tanken om et kommunitært samfunn hvor politikk og etikk glir over i hverandre. Det som er vedtatt av flertallet, er det verdifulle, det blir normen alle skal tilstrebe å oppfylle. Det er ikke den enkeltes valg eller oppfatning av det gode liv som er viktig, men hva som er i samfunnets interesser. Folk skal ikke bare være lovlydige, de skal gjøre det samfunnet har funnet er best. Samfunnsspørsmål gjøres gjennomgående til spørsmål om moral.

På noen områder er samfunnet blitt mer liberalt. Den enkelte kan på mange områder ha flere valg enn tidligere. På mange områder er vi blitt langt mer liberale enn vi ønsker. Hva presse og andre media kan spy ut i ytringsfrihetens navn, kan få håret til å reise seg på de fleste. Familien som grunnleggende enhet i samfunnet settes til veggs av all verdens (sam)livsformer.

På andre områder er vi blitt svært så formynderiske. I vårt «felles verdigrunnlag» er det å ikke røyke på vei til å bli den høyeste norm.

Om liberalistene boltrer seg i media og med samlivsformene, har moralister og kommunitære funnet sitt område i røykeloven - og ikke minst i skolen.

Katolikker er ofte notorisk moderate og vi føler derfor ubehag i nærhet av yttergrensene, selvsagt unntatt når vi selv representerer ytterligheten.

Vi har sterke synspunkt på familie og oppdragelse. Å bli foreldre betyr for oss at vi har fått et ansvar, direkte fra Gud, til å oppfostre våre barn. Oppfostringen er et hellig kall for familien, så viktig at det gjennom ekteskapet er knyttet til et sakrament. Familien er det mest private som finnes, men privat i betydning av personlig og intimt.

For oss er artikkel 16.3 i Verdenserklæringen om Menneskerettighetene sannhet: «familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet».

Vi slutter oss også til artikkel 13.3 i Konvensjoner om menneskerettighetene: «foreldrene har rett til å velge andre skoler for barna sine enn de som er drevet av styresmaktene.»

Vi aksepterer ikke å fratas foreldreansvaret eller at våre barn blir skal bli slik andre har bestemt er best for dem. Vi reagerer vi når noen setter opp mål som ligger utenfor barnet selv, - for å bruke barna til å oppnå andre mål. Marit Nybakk [talskvinne for AP i skolesaker] uttalte nylig om enhetsskolen: at den er en smeltedigel for alle barn i samfunnet og at samfunnet på denne måte blir formet. Det er en uttalelse som får det til å gå kaldt gjennom meg - fri og bevare meg fra å få mitt barn i en smeltedigel.

Nå behøver ikke norsk enhetsskole nødvendigvis komme i konflikt med foreldrenes oppdragelse. Også de fleste katolske familier lar sine barn gå på den kommunale skole. I mange tilfelle har de ikke noe alternativ, men antagelig har de oftest den samme positive oppfatning av og tillit til enhetsskolen som de fleste andre i landet.

Sett fra et liberalt synspunkt, er det imidlertid ikke spørsmålet om hvordan de enkelte opplever kvaliteten i skolen som er det viktigste. Spørsmålet er om de får den støtte og den samarbeidspartner de selv ønsker for å oppfylle sitt oppdrageransvar.

I en katolsk skole er ikke staten oppdragsgiver. En katolsk skole får sitt oppdrag fra foreldre som har valgt å dele med oss en flik av det oppdragermandat de er gitt av Gud. Dette er et valg de har foretatt ut fra kjennskap til skolen og det grunnlag den bygger på som del av Kirken.

Vi som er knyttet til skoler som våre, får ofte høre at vi driver privat virksomhet i offentlig sektor. For oss er det å sette saken fullstendig på hodet. Når staten går inn i oppdragerrollen, trer den inn i menneskets mest personlige rom.

Om staten overtar oppdragelsen, drives offentlig virksomhet i privat sektor.

Er dette et opprør mot norsk skole? Så slettes ikke - kun mot at enhetsskolen skal være det eneste alternativ, styrt av politiske organer.

Norsk skole har blitt gjenstand for mange endringer de seneste årene - og flere er på gang. Dersom det går som regjeringen legger opp til i grunnskolereformen (GRí97), vil det fra 1997 være 10 år skoleplikt. Siden "Reform 94" i videregående skole, og med den situasjon vi har på arbeidsmarkedet, kan vi langt på vei si 13 år skoleplikt. Noen vil enda legge til noen år ved å hevde at også barnehage i praksis er obligatorisk.

Gjennomgående, og stadig tydeligere, blir preget av at skolen skal være enhetlig og underlagt detaljert, politisk styring. Skolen skal også ha mål som går langt utover skolens tradisjonelle oppgave: formidling av kunnskaper og ferdigheter. Dette fremkommer tydelig i høringsutkastet «Prinsipper og retningslinjer for den 10-årige grunnskolens oppbygning ...» som var forutgående Stortingsmelding nr. 29 (1994-95):

«Grunnskolereformen har fire hovedelementer:, Den er - en skolereform, ..... - en barnereform, ..... - en familiereform, ..... - en kulturreform, .....»

Skolereformene som er på gang, er noe langt mer enn tekniske forandringer av timeplaner og lærestoff. Reformene drives igjennom som obligatoriske tiltak for alle, med endring av sam-funnet som mål. Det sies at skole-reformene flytter makten i skolen fra lærerne (lærerorganisasjonene) til politikerne. Muligens kan det være riktig at lærernes makt skal reduseres noe, men ville det ikke da være riktig å overføre denne i retning av de som egentlig har oppdrageransvaret - foreldrene?

I Norge er vi blitt så vant til denne situasjonen at kanskje de fleste av oss umiddelbart oppfatter dette både som naturlig og riktig. At mennesker med en annen kulturbakgrunn undres over denne sterke statlige styring av undervisning og oppdragelse, rokker ikke overbevisningen om at den (eneste) sanne vei er funnet.

At noen (som norsk UD) kan ha den oppfatning at den sterke offentlige styring av skoleverket er paternalistisk og i strid med menneskerettigheter, oppfattes som en grenseløs, om ikke fornærmelse, så i det minste misforståelse.

Har jeg da intet godt å si om enhetsskolen?- Jovisst, på noen områder er den antagelig blant de beste i verden. Når jeg møter kolleger fra andre land, fremhever jeg hvor riktig norsk skole, også sett fra et katolsk synspunkt, er når det gjelder inkludering Norsk skole legger stor vekt på at alle elever, uansatt bakgrunn og forutsetninger, skal oppleve felles- skap og solidaritet. Dette er verdier i norsk skole vi kan holde frem og hvor vi har noe å lære bort til andre - også til katolske skoler. Så kan man spørre hva denne inkludering krever, men prinsippet er det ikke noe å utsette på.

Undersøkelser viser også at de fleste foreldre er vel tilfreds med sine barns skoletilbud i offentlig skole, at de har tillit til skolen og opplever skolen som en positiv kraft i sitt miljø. Det er ikke vanskelig å lage en lang liste over gode sider ved norsk skole, men:

Er det ikke spørsmål om frihet? Er det ikke spørsmål om rettigheter? Vil ikke både enhetsskolen selv, og samfunnet forøvrig, ha godt av et supplement?

Det viktigste er at oppdragelsen skjer under den enkelte families frihet og ansvar.

Det gis lokale eller spesielle situasjoner hvor spørsmålet blir akutt, og da er det ikke sikkert at foreldrenes syn får gjennomslag.

Av de mer prinsipielle spørsmålene er verdigrunnlaget, eventuelt mangel på verdigrunnlag, i en obligatorisk, offentlig skole. I planene for norsk grunnskole er uttrykt at skolen skal bygge på "det felles verdigrunnlag". Det blir imidlertid stadig mer uklart hva dette "felles verdigrunnlag" innebærer. Tradisjonelt var statskirken den viktigste premissleverandør, men er nå på vikende front. Defineringen av verdigrunnlaget blir stadig mer komplisert. Ikke bare på grunn øket innvandring, men også andre endringer i samfunnet. Norge blir stadig mer pluralistisk, men pluralisme er ikke bare et faktum - det er også en rettighet

I dag er det politiske organer, primært statsmakten som definerer «det felles verdigrunnlag». Det er mange årsaker til at dette ikke kan være like tilfredsstillende for alle. Det forblir det avgjørende spørsmål: Hvem skal ha makten, -i skolen og over barnas oppvekst? Jeg er svært betenkt om barn og ungdoms oppvekst skal styres etter de politiske vinder som til enhver tid blåser.

Vi fremholder sterkt at Norges grunnlov er barn av den franske og den amerikanske revolusjonen, og at vårt samfunn bygger på de liberale idealer "frihet, likhet og broderskap". Norsk skole er sterk når det gjelder å bygge opp under "likhet", men fokuserer ikke like sterkt på "frihet".

Mellom alt det gode som kan sies om norsk enhetsskole, må det påpekes at den har markerte totalitære trekk. At kristendomsfaget nå skal bli et obligatorisk fag er et tegn på dette. Noen har tenkt ut hva som er bra, for deg og for meg - og har sett at det var overmåte godt.

De har funnet sannheten gjennom et politisk flertallsvedtak og bestemt at slik skal det være. Jeg er redd at den som søker å oppnå himmel på jord, lett kan komme i skade for å drive fram et alternativ.

Dette betyr ikke at jeg underkjenner samfunnets ansvar for deltagelse i barns oppvekst. Jeg ser begrensninger i foreldreretten og vil ikke legge meg flat for hver fiks foreldreidè, eller i enhver sammenheng tiljuble privat skoledrift. All frihet avgrenses i møtet med andres frihet og andres rettigheter, hensynsløs frihet bærer galt av sted. Det er rammer for foreldrerett og må være det også for alternative skoler.

Samfunnet skal understøtte foreldrene i oppdragelsen og være garantist for at alle barn får god oppvekst.

- Det finnes familier som skjøtter oppdrageroppgaven på en slik måte at samfunnet må gripe inn og ta ansvaret fra foreldrene. I slike (ekstreme) tilfelle må det imidlertid være hensynet til det enkelte barn som er avgjørende, - aldri «samfunnshensyn» eller hensynet til offentlige institusjoner.

- Det er ikke mulig å ha skole på hvert nes - hverken offentlig eller privat.

I noen tilfelle må foreldre velge mellom bosted og barnas skoletilbud.

- Ikke hvem som helst kan få lov å sette igang en virksomhet og kalle det skole. Samfunnet må kunne stille krav om kvalitet til alternative skoletilbud.

- Blant samfunnets oppgaver er å foreta en rettferdig fordeling av goder. Om det skal være en reell valgmulighet for vanlige familier å la barna gå på en ikke-kommunal skole, kreves i vårt samfunnssystem offentlig overføring. Skolen er en tung post i offentlige regnskaper, og gjennom skattesystemet har foreldrene alt betalt skolepenger en gang. Det finnes kommunale og ikke-kommunale skoler, men finns det kommunale og ikke- kommunale barn? Alternative skoler må sikres rimelig tildeling av samfunnsgodene.

- Samfunnet kan ikke «la kassaapparatet gå» uten oppfølging. Ved alle overføringer, privat/privat, privat/offentlig, offentlig/offentlig, offentlig/privat, er det fare for at noen fristes til urettmessig å «melke» systemet i personlig eller sin institusjons interesse. Dette har vist seg innen trygde- og helsevesenet, i landbruket, i rettssystemet, i organisasjonslivet og de fleste andre områder. Det ville være naivt å tro at skoleverket var et skjermet område.

Som på de fleste andre samfunnsområder, gjelder det å finne balansen mellom personlig frihet og fellesskapets vel, mellom privat virksomhet og samfunnsoppgaver. De som tror at den rette balanse oppnås ved å dele samfunnet i en rent privat og en rent offentlig sektor ,tar feil, det fører bare til unødig polarisering.

Katolisismen er er ikke liberalistisk. Vi setter fellesskapet svært høyt, dette kommer spesielt til uttrykk ved den vekt vi legger på nattverdsfellesskapet (kommunion). Av det foregående kan det likevel neppe være noen overraskelse at jeg mener at vi innen skolesektoren er kommet for nær et formynderisk kommunitære samfunn. Utviklingen var riktig i en periode etter at privatskoleloven ble innført i 1970, men bevegelsen har stoppet opp for tidlig. Tegn tyder på at vi skal miste tilkjempet og nødvendig frihet igjen.

Skolereformene har medført at lovverket er kommet i utakt med utviklingen, og det gjøres derfor en «ryddesjau» i skolelovene. Det er gjort en god jobb gjennom Smith- utvalgets innstilling om ny lovgivning om opplæring (NOU 1995:18). Innstillingen bearbeides nå i KUF og vil antagelig ende opp til behandling i Stortinget, våren 1997.

Harmonisering av undervisning og videre utbygging av enhetsskolen, går som en rød tråd gjennom hele arbeidet. Dette har ført til at det blant ellers mange gode forslag, fremmes at privatskoleloven skal oppheves som egen lov og dens sentrale bestemmelser inngå i den felles opplæringsloven. Som begrunnelse står det fra flertallet i utvalget å lese at dette: "vil innebære en anerkjennelse av de private skoler som et integrert ledd i det samlede opplæringstilbud".

Dette er for såvidt en hyggelig håndsrekning, og vi vil gjerne tro på flertallets gode intensjoner når dette hevdes. Det er godt endelig å få uttrykt en bred aksept for at vi gjør et verdifullt arbeid, fra KUFís side har vi jo ellers hatt en følelse av å være hår i suppen. Men har vi ønsket å bli invitert til enheten - å bli identisk med kommunale skoler? - Jeg minnes ubehagelig om en figur fra 1. Moseb. 3.

Et uttrykk sier «If you cantít beat them - join them». Alternative skoler har berettigelse kun så lenge de atskiller seg fra offentlige. Selvsagt er det avgjørende for oss å arbeide for et så høyt akademisk nivå som mulig, men katolske skoler er kun interessante så lenge de er katolske.

Med det skoleklima vi har i Norge, vil forslaget om å la private skoler være underlagt en lov primært for offentlige skoler, uvegerlig innebære en tvangsharmonisering. De private skolene vil fratas muligheten til å ha det særpreg som gir dem berettigelse.

Forslaget om at privatskoleloven skal oppheves, må derfor avvises, ikke bare av hensyn til ca. 7.000 elever i private grunnskoler, men fordi dette er viktig for hele vår samfunnsoppfatning.