St. Paul skoles logo

St. Paul skole
Christiesgt. 16,
5015 Bergen

Org.nr.: 971 561 688

Tlf. 55 21 59 00
Fax: 55 21 59 01
skolen@stpaul.no


HVORDAN
DOKUMENTERER DU KJÆRLIGHET?

En samtale med rektor Gjermund Høgh
Av Wencke Hjellum

Publisert i artikkelsamlingen
"Vekst i vekslende vind - Kristne Friskolers Forbund gjennom 20 år"
Lunde forlag 2008

Se også:
Kristne friskoler i vekslende vind [Kristelig Pressekontor]
Større behov for kristne skoler [utsyn.no]

Siste lørdag i oktober er det et sydende liv på St. Paul skole. Den såkalte SOS-festen går av stabelen. I ukevis har elever og lærere forberedt seg; laget produkter, øvd på ulike innslag, dekorert klasserom og felleslokaler. I sluttspurten er også foreldre aktive i forberedelsen. Festen åpner alltid i kirken, et uttrykk for at kirken er en bærebjelke i skolen. Det er også symptomatisk at skolen gjennom denne dagen får ”vist seg fram”, samtidig som all inntekt av arrangementet går til gode formål. Det er således ikke tilfeldig at arrangementet er lagt så nær opptil FN - dagen som mulig. Det er bemerkelsesverdig hvor mange av skolens tidligere elever som finner veien til skolen denne dagen.

St. Paul skole får det til, som det heter. Skolen er populær, foreldre som befinner seg lysår fra en katolsk tro vil gjerne ha ungene sine her. Media er svært vennlig innstilt overfor skolen, og det skyldes sikkert ikke bare at skolen rent geografisk i årevis har levd rygg i rygg med Bergens Tidende ! Også hos politikere er det velvillighet selv hos de som vanligvis viser lite begeistring for privatskoler. Det er liksom noe annet med St. Paul…

Mitt oppdrag er å intervjue lederen for denne vellykkede skolen, Gjermund Høgh. Jeg - intervjue Gjermund, som har vært min sjef i ti år og som jeg faktisk synes jeg kjenner ganske godt. Som norsklærer i en kvinnealder har jeg lært mange elever å skrive intervju. Har prøvd å få dem vekk fra spørsmål – og svar- metoden av typen: ” Hva heter du?” Prøv å få fram en stemning, en atmosfære, har jeg sagt. Så da begynner jeg med å beskrive kontoret. Ikke genialt kaotisk, men heller ikke utpreget pertentlig. Sladrespeilet er det mest påfallende, det som gjør at han ser oss før vi ser ham. Ellers et kontor med de bilder og minner som det sømmer seg etter et langt lærer- og rektorliv, med en selvfølgelig dæsj av det katolske. Men før jeg går inn og lar han snakke, en liten karakteristikk.

 

Humørfylt, uhøytidelig, med stor menneskelighet
Slik ble Dalai Lama karakterisert i en avis nylig. Og uten at jeg plasserer Gjermund i samme divisjon; den passer på ham.. Ja, en glad mann, det er Gjermund. For gutt er han ikke, selv om det gutteaktige nok stikker fram nå og da. Litt kjuagutt, med et folkelig bergensk. Han har en romslig skikkelse, som røper et nært forhold til mat og drikke, og et ikke tilsvarende nært forhold til løping og annen trening.

Nei, Gjermunds levesett er ikke asketisk Vi kan vel si at han er en glad sjel i et trivelig legeme, matglad, livsglad og, ikke minst, reiseglad. Han reiser i egenskap av leder for Caritas Norge; han reiser til småbyer i Mellom-Europa med sine kjære brødre, han smetter til Holland og besøker sin beste venn Michel Beckers når det byr seg en sjanse. Og i lengre ferier tar han og kona campingvognen på slep gjennom Europa. Gjermund er nemlig også glad i å kjøre bil! For personalet er han en utmerket planlegger og reiseleder på utenlandsreisene som har blitt en institusjon på skolen.

Gjermund er en leder som ser sine ansatte, som lytter til dem. På tide nå å lytte til ham, la intervjuobjektet komme til orde. På tide å spørre: hvorfor ble du lærer?

 

Don Bosco en inspirator
I følge min mor visste jeg tidlig at jeg ville bli lærer. Jeg har en klar oppfatning av hva som inspirerte meg. I 4. klasse kom jeg over et tegneseriehefte om Don Bosco. I 1859 grunnla han en presteorden som spesielt var interessert i undervisning, selv tok han seg av og underviste gategutter i Italia, ga dem hjem og skole. Dette rørte meg. Det lå ellers ikke i kortene at jeg skulle bli lærer; jeg kom fra en familie av håndverkere, ingeniører og sjømenn. Familien min var katolsk, jeg gikk på St. Paul skole. Franciscussøster Angelina var en av mine lærere. Det var hun som gav meg heftet om don Bosco.

- En annen person ble viktig i mitt veivalg. Jeg var i det første ungdomsskolekullet i Bergen. Her var store opphopninger av elever, jeg gikk i klasse 8 T på Rothaugen skole! Vi hadde en lærer som het Erling Knudsen. Han hadde bakgrunn som sjømann, var av det rolige, avbalanserte slaget. Men en gang brast det for ham etter at noen elever hadde gjort det vi på bergensk kaller dævelskap. Han tok protokollen bak ryggen og klasket den i bordet med stor kraft. Når han, som var så behersket, kunne miste besinnelsen, da kunne jeg også bli lærer. Jeg fikk altså innsikten ved å se hans glimt av ufullkommenhet!

- Jeg husker første gang jeg røpet mitt ønske om å bli lærer. Det var til er lærer i metallsløyd det året jeg gikk teknisk linje på realskolen. Han syntes det var en god ide.

- Den gang var det opptaksprøve for lærerskole. Første gang kom jeg ikke gjennom nåløyet. Dermed ble det et år folkehøyskole, det var bra for meg. Der lærte jeg å ta ordet og bli en mer utadvendt person. Så kom jeg gjennom alle opptaksprøvene på Kristiansand læreskole året etter. Det skal jeg love deg var ikke noe småtteri, det pågikk i en og en halv uke, vi startet 130-40 søkere og endte med 30 i en klasse, det var den tids ”utstemming” !

- Som katolikk var jeg en sjeldenhet og ble oppfattet som en litt rar figur. En gang fikk jeg vite at kristengruppen holdt bønnemøte for meg: De syntes det var ille at en så grei kar som jeg måtte havne i helvete fordi han var katolikk!

Men katolikken ble formann i Studentersamfunnet og var aktiv i alt mellom himmel og jord. Så det var ikke snakk om ikke å bli akseptert - selv om de altså syntes det med det katolske var litt merkverdig.

- Du gikk på lærerskole i 1968 midt under studentopprøret i Paris. Akkurat nå stiller avisene ”40 år etter- spørsmål” til den tids aktivister. Hvordan stilte du deg til opprøret?

- Det som skjedde den tiden berørte meg sterkt. Jeg ble nok oppfattet som tilhørende venstresiden. For meg hadde USA vært noe trygt og stort, Vietnamkrigen endret mitt syn på vår store allierte. Jeg var medlem av Fritt slag, som var Arbeiderpartiets studentorganisasjon. Det som stoppet min politiske ferd mot venstre var invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Dessuten var jeg katolikk – og overrasket mine medstudenter ved sterkt å gå inn for kristen formålsparagraf .

 

Fiskevær eller fengsel ?
- Det var kanskje en selvfølge for deg å bli lærer på St. Paul skole?

- Nei, det hadde jeg ikke tenkt. Faktisk hadde jeg to ideer, jeg kunne tenke meg å dra til Nord-Norge og jobbe på et fiskevær, drive litt utradisjonell undervisning, praktisk rettet. Det andre ønsket var å være lærer i fengselsundervisningen.

- Aner vi her påvirkningen fra Don Bosco; en idealisme og trang til å hjelpe ?

- Ja, men mest fra min far. Han var opprinnelig snekkermester, så jobbet han i fengselsvesenet på snekkerverksted. Etter krigen ble han fengselsinspektør. Har jeg forresten fortalt deg at det var han som avvæpnet Espeland leir 8.mai 1945?

Nei, det har ikke Gjermund gjort. Men ellers har han fortalt mye om sin far, alltid med stor respekt.

- Men det ble verken fiskevær eller fengsel?

- Nei. Det kan jeg takke søster Rita for. Hun var skolestyrer, som det den gang het, på St. Paul. En dag fikk jeg et brev med en utklippet annonse der lærerstilling på St. Paul ble utlyst. Jeg fikk jobben.

- Og så lå veien åpen mot rektorstillingen?

- Ikke fullt så enkelt. Jeg hadde et års permisjon og studerte samfunnsfag. Så var jeg to og et halvt år styrer på Mariaholm, et kurs-og-konferansesenter i Øyern rettet mot katolsk ungdomsarbeid. Jobben var variert! Vil du se et fint sertifikat jeg fikk der? Sertifikatet er utstedt av Statenes teknologiske institutt, Gjermund har fullført kurs for Driftsoperatører på kloakkrenseanlegg.

- Du vet, en del drittjobber faller på rektor. Men der har jeg altså formell kompetanse!

 

Syn på kunnskap
Intervjueren har forberedt seg. Hun er ikke spesielt skolert uti det katolske, faktisk har hun en fortid så langt ut på venstresiden som det går an å komme. Hun har lest, og hun har plukket sitater. Om katolsk kunnskapssyn. Om katolsk menneskesyn.

- Gjermund, hør på dette:

En katolsk skole oppfyller ikke sin oppgave om den ikke er en god skole målt etter de allmenne normer som gjelder i det samfunn hvor den fungerer og har et høyt faglig nivå.


- Dette er dine ord, Gjermund, jeg fant det i en artikkel du har skrevet.


- Nei, du. Det er nok ikke mine ord. Dette er fra ” Codex Iuris Canonici ”, på en måte den katolske grunnloven. .

En tykk bok blir hentet fra hyllen, jeg kan velge – latin, engelsk eller tysk. Kravet til kunnskap er absolutt. Det neste sitatet er hentet fra et foredrag den irske biskopen Donal McKeown holdt på St. Paul skole.

Kunnskap må ikke ses på som et middel til materiell fremgang og suksess, men som et kall til å tjene og være ansvarlig for andre.

- Her er vi ved kjernen i det katolske menneskesyn. Noe av det gode med Luther var at han fremhevet det personlige ansvaret. Samtidig gikk det på bekostning av fellesskapet. Fellesskapet mennesker i mellom er det sentrale. Alt hva du får av goder og kunnskap er ikke for å tjene deg selv men for å tjene det fellesskapet du er en del av. Begrepet personlig kristen er uforståelig for en katolikk.

- McKeown kalte sitt foredrag

Human beings or human doings
I stadig større grad dreier det seg om å gjøre, prestere, både i skolen og samfunnet for øvrig. Hva er dine tanker om å være og gjøre?

- Jeg tenker dobbelthet. Vi er menneskelig vesener, bundet av materielle forhold. Men blir vi for oppptatt av det vi gjør, mister vi det å være. Handlingen forteller ikke hvem du er, men den vi er krever at vi handler på en spesiell måte. For å si det på en annen måte: Hvis det vi sier vi tror på ikke kan spores i noen aktivitet, er det antakelig noe feil. Prestasjoner sier ikke hvem du er, men de bør være et uttrykk for det.

 

Skal du overbevise elevenes hjerner , må du tale til deres hjerter
I en artikkel i ”Dag og Tid” prøver forfatteren Kaj Skagen å påvise hvordan begrepet ”hele mennesket” er blitt en floskel i skolesammenheng. Skolen snevres inn, det er teoretisk, målbar kunnskap som gjelder. Men alle snakker så fint om ”hele mennesket”.

- Uviklingen av det fullkomne menneske kan vi ikke oppnå på jord. Det må skje gjennom det eneste fullkomne menneske, Jesus, som vi tror er historisk. I vår teknifiserte tid er higen etter helhet kommet i bakgrunnen for produksjon og materialisme. Jeg har vært EF- tilhenger; sett på et forent Europa som et humanistisk fredsprosjekt, et kulturprosjekt. Men Europa har solgt sin historiske sjel – et stykke på vei - solgt det til markedskrefter som spør etter produksjon. I markedsliberalismens kjølvann blir det ensomme mennesker. De som ikke kan være tilstrekkelig effektive konsumenter og produsenter faller utenfor, blir klientifisert. Det dreier seg ikke lenger om ”The common good”. Det er en synd å tingliggjøre mennesker, gjøre dem til instrumenter. Mennesket blir redusert til et middel og blir ikke et mål i seg selv.

- I skolesammenheng viser det seg i at kunnskap blir et byttemiddel. Grelt kommer dette til uttrykk i de nye retningslinjene for karaktersetting der det kun skal være sluttkompetansen som teller. Det som skjer i mellomtiden er uinteressant. Hernes sin skolepolitikk er en del av en europisk trend der spørsmålet bare er hva samfunnet trenger. Det viser seg ved slike tiltak som Pisa- undersøkelsen i at en bare vektlegger det som kan dokumenters, bevises. En overdreven søken etter det objektive.

- Skoletiden er verdifull i seg selv! Den kan og må ikke oppfattes som bare en mellomstasjon, en mellomstasjon der bare det som kan dokumenteres er interessant. Hvordan dokumenterer du kjærlighet ? Kjærlighet og lojalitet er det helt sentrale. Mennesket er hele tiden på vei, fortrinnsvis mot det gode. Skal du overbevise elevenes hjerner må du tale til deres hjerter, heter det. En katolikk kan ikke snakke om respekt uten å utøve respekt. Læreren må gjøre to ting: formidle og gi av seg selv.

Vi er over på skolesamfunnet. Igjen et sitat fra McKeown:

Vi må skape omgivelser der verdier kommer til uttrykk ved autentiske relasjoner mellom de menneskene som utgjør skolen og der det høyeste målet er en fullstendig og omfattende danning av mennesket.

 

Døren høy og porten vid på St. Paul
Dine tanker om skolesamfunnet?

- Et fellesskap må aldri lukke seg, da blir det lummert.

Det kan jo alle være enige i, som et ideal. Men hvordan får man det til?

- Vår skole er en verdibasert kunnskapsinstitusjon. Vi må ta de som kommer hit på alvor, ha en grunnleggende tro på dem. Jeg får ofte spørsmål om det ikke er vanskelig å finne nok gode katolske lærere. Det er ikke det det dreier seg om, det gjelder å finne de egenskapene hos folk som er viktige.

- Men dette er jo en populær skole der mange har lyst til å få seg jobb. Er ikke noe av hemmeligheten at du har muligheten til å velge fra øverste hylle når du skal ansette lærere?

- Faktisk ikke. Jeg ser det slik at de som er godt kvalifiserte med fornuftige egenskaper kan utvikles til å bli en god lærer på en katolsk skole.

- Hva gjør du som leder for å få til denne utviklingen?

- Jeg håper det ligger en tone, en grunnleggende respekt for mennesker i bunnen.

Dette med takhøyden kan intervjueren understreke. Etter et par måneder som lærer på St. Paul skulle jeg være med på tur til Roma. Jeg håpet så inderlig at det var flere enn jeg som likte å ta seg et glass vin eller tre. Jeg hadde intet å frykte; på første fellesmiddag reiste rektor seg og bidro med en drikkevise: Takhøyden er bemerkelsesverdig høy- og en av grunnene til at folk trives så godt her. Jeg ber om en kommentar til dette med frihet.

- Mennesker er født til frihet. Vi kan ikke gå rundt og ta friheten fra dem. Men åpenheten er kombinert med en dyp forankring. Vi kan tåle å bli karakterisert som sosialdemokratisk, men ikke som liberalistisk .

 

En skole som ikke er god for de som trenger det mest, er ingen god skole
- Her kommer vel Don Bosco inn igjen?

- Ikke bare han. Den katolske kirkes historie forteller om klostre som lagde skole for de materielt underpriviligerte, de som ellers ikke ville fått skolegang. Ellers kom jeg på Ivar Aasen. Han tykte jo det høvde best ”å hjelpa den som det trengde mest.” Er du forresten klar over at han bodde i bakgården til den aller første katolske skolen i Oslo – og var på godfot med katolikkene?

Når dette er sagt, det er også viktig å undervise de som havner på den såkalte toppen i samfunnet. Samfunnets ledere trenger en god forankring.

 

Om å bygge en pyramide eller drive et teater
Nei, nå må vi snakke litt spesifikt om ledelse. Det er så mye snakk om det i vår tid. Du har vel en ”ledelsesfilosofi”?

- For å si det slik: det er forskjell på å bygge en pyramide og drive et teater. A drive en skole er en kulturvirksomhet. Her dreier det seg ikke om produksjon der sluttresultatet er målet. Vi må ta hensyn til hele mennesket, ikke bare det målbare. Jeg må som leder ha respekt for de menneskene som er her og håpe på deres respekt. Jeg må ta dem på alvor, la dem være seg selv. Hver eneste av dem er minst like dyktig som jeg, har en like stor del av sannheten som jeg. Jeg har bare et litt overordnet blikk, det er det hele.

Som leder er det viktig for meg å huske at det beste er det godes fiende; det nytter ikke å gå rundt med absolutte fordringer til sine ansatte.

- Men du blir vel av og til provosert og får lyst til å bruke den makten du egentlig har, den såkalte styringsretten?

- Hvis jeg blir byråkratisk og fristes til triks og knep, altså manipulering, blir jeg betenkt på mitt menneskesyn. Da må jeg en tur ned i kjelleren, gå i meg selv. Slikt kan jeg ikke tillate meg på grunn av det jeg kaller en temporær ufullkommenhetstilstand hos en medarbeider.

 

Kjærlighet til alle mennesker
-Gjermund, du er styreleder i Caritas Norge. Hva høster du av erfaringer som gir perspektiv til vår skole?

- Vi må føle varme, omsorg og kjærlighet til alle mennesker. Det gir trygghet. Eg tror på Gud, men det er viktigere at han tror på meg!

Jeg lærer mye om verdens urettferdighet. For eksempel har vårt behov for biodiesel en bakside; de planter olje i Brasil. Det er ikke vi vestlige mennesker som betaler prisen. Vår omtanke for våre etterkommere kan innbære at vi fratar mennesker i andre land deres utviklingsmuligheter. Ellers mener jeg det er viktig å ha to tanker i hodet på en gang. Akkurat nå er Kina i fokus. Krenkelsen av menneskeretter er ille, samtidig må vi ha respekt for at mange millioner i Kina har oppnådd større materiell frihet. Det er atskillig verre å tilgi at et avansert land som USA ikke makter å løse sine problemer på annen måte enn ved å bruke dødsstraff. Generelt er det slik at mange i den tredje verden betaler en høy pris for vår materielle velstand.

- Og skolen markerer sin holdning ved å arrangere SOS- solidaritetsfesten hver høst.

- Som èn av mange måter. Husk at vi har mange elever her på skolen fra andre kanter av verden som har kjent nød og ufrihet på kroppen.

 

Kristne friskoler og andre friskoler
- Hvilken plass mener du de kristne friskolene har i dagens skole-Norge ?

- Helt klart: å avvise en ensidig materialistisk produksjonstenkning. I dagens Norge skjer det fremfor alt en instrumentalisering av barn og unge. Det vi trenger er det motsatte, en menneskeliggjøring der barn og unge blir sett på som de viktige individene de er, ikke som uferdige produkter som skal måles og tilpasses krav som undersøkelser som Pisa er et uttrykk for. Skolen er en kulturinstitusjon, ikke en kunnskapsfabrikk.

- Og hva er din mening om skoler av typen John Bauer?

- Jeg spør meg selv hva som er deres ideologi. For meg er det avgjørende om deres intensjon er å gi, å bidra. Friskoler som er mer opptatt av å få enn å gi er ikke min greie.

 

Visjoner for St. Paul skole
Selvfølgelig må vi ha med noe om visjoner. Selvfølgelig må jeg spørre hva som er Gjermunds vyer for den katolske skolen i Bergen.

- Det er at vi i enda sterkere grad forankres i troen på at mennesket har verdi utover det materielle. Den norske skole har en stolt tradisjon når det gjelder å være kulturdannende. Dessverre følger vi med på en europeisk trend der dannelse viker for målbar kunnskap.

- Jeg vet du er lysten på en videregående katolsk skole i Bergen.

- Det dreier seg om mer enn lyst. Det er et faktum at videregående skole blir stadig mer fragmentert i sitt dannelsessyn. En del offentlige skoler lar seg lett rive med av trender som dreier seg om målbarhet og ensidige kompetansemål; et svar på etterspørselen etter produksjonsmidler. En katolsk skole skal være en kulturinstitusjon og må fremme helhetlige verdier. I dagens samfunn er behovet stort for et gymnas som verdsetter kunnskap som en verdi i seg selv, også såkalt død kunnskap. Jeg tenker meg klassisk dannelse; latin, filosofi i sammenheng med et helhetlig verdi – og menneskesyn. Noe av det skumle med samfunnsutviklingen er for øvrig ikke privatisering av virksomheter, men privatisering av verdier.. .

 

En mann av gode ord
Dette var siste ord fra Gjermund. Jeg vil komplettere mitt portrett av ham med å si noe nettopp om hans forhold til ord. Gjermund er en slagferdig person, uhøytidlig og med replikker som huskes. Men han er mer enn det. Han er en god taler. Og det faller i en rektors lodd å drysse ut ord ved mange anledninger; en medarbeider fyller år, har gjort noe spesielt, skal slutte. Klisjeene for slike sjangre er legio, Gjermund bruker dem aldri. Vi lytter med interesse til hans ord og blir stadig slått av hvor godt han ser sine medmennesker, ikke bare i sladrespeilet. Katolikker eller ikke, vi liker å få et bibelord med på veien. Jeg avslutter i Gjermunds ånd:

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.

Til toppen av siden