ST. PAUL SKOLE
Christiesgate 16, 5015 Bergen - Tlf. 55 21 59 00

GÅ TIL: ****HOVEDSIDE*******ARTIKLER****

KATOLSK SKOLE

Artikkel av Henrik v. Achen, Universitetet i Bergen
i ”Årbok for norsk utdanningshistorie 2005”

St. Paul skole som byggende og som bygning

I ”Byggmester Solness” gjorde Henrik Ibsen det klart at man ikke bare ved å bygge et hus også har bygget et hjem. De fysiske rammenes kvalitet overføres ikke automatisk til det som de danner rammen om. Dette er en grunnleggende innsikt. Samtidig er slike rammer selvsagt ikke uten betydning for livskvaliteten. Det er jo utvilsomt slik at måten et sted er gitt form på kan ha stor betydning for det som nettopp der ”finner sted”. I en viss forstand er en skolebygning som et hjem for elever og lærere, der finner en betydelig og viktig del av livet sted. Skolen er nettopp et sted, et sted å være, og det må altså mer til enn en storartet skolebygning for å skape en god skole. Likevel kan selve bygningen så å si disponere livet i den for de kvaliteter en ønsker. Naturligvis finnes det mange konkrete årsaker til at en skole ser ut som den gjør: tomten, omgivelsene, offentlige bestemmelser og krav, praktiske løsninger osv., men valget av ulike løsninger gir uttrykk for en holdning til bygningens grunnleggende funksjon. En skolebygning har da en klar oppgave, nemlig best mulig å uttrykke og danne rammen om det som skal skje, som skal finne sted, i denne skolen.

Dannelse og utdannelse

Når vi sier at bygningen skal ”uttrykke” og ”danne rammen om”, har vi på et vis allerede berørt to vesentlige funksjoner for en slik skolebygning, nemlig at den må avspeile den virksomheten som finner sted, og den må være praktisk, dvs. virkelig kunne danne en hensiktsmessig ramme om denne virksomheten. I en slik todeling av skolebygningens funksjon, speiles allerede det forhold at skolens egen virksomhet selv kan sies å være todelt: Den skal forme og modne eleven og utstyre ham eller henne med kunnskaper. Skolen skal både danne og utdanne eleven. Og slik skolebygningen verken er bare ramme eller bare innhold, ja, slik et hjem består av begge i gjensidig vekselvirkning – stedets betydning for det som ”finner sted” - slik må de to funksjonene i høyest mulig grad integreres i hverandre, bli to sider av samme sak.

Dette helhetlige perspektivet i seg selv et vesenstrekk ved en katolsk skole, der nettopp innhold og form, kunnskapsområder og større perspektiver, enkeltperson og fellesskap, bindes inn i en større sammenheng som er Kirkens tro. Enhver skole har, uavhengig av konfesjonelt eller livssynsmessig ståsted, et dobbelt oppdrag, to ting å formidle: kunnskap og holdninger, viten og verdier. Kunnskapen er ikke holdningsløs og langt mindre verdinøytral enn man kanskje forestiller seg. For det er sant at det som finner sted i skolen i siste instans skjer med henblikk på livet og ikke for en indre, isolert akademisk verden: non scholae, sed vitae.

Her ligger det selvsagt spenninger som ikke alltid er enkel å håndtere for noen skole: På den ene siden skal skolen utvikle hver enkelt elev som menneske, men altså også elevens evner og kunnskap, ja, gi eleven en horisont og en grunnleggende forståelse av verden. Spenningen vil også ligge i forholdet mellom den enkelte elevs evner og muligheter, mens hun eller han på den annen side skal oppdras med et blikk for fellesskapets, klassens, behov. Dels skal eleven gis en undervisning som på et vis også må være individuelt tilpasset og som gjør det mulig å nå det kunnskapsnivå hun eller han kan nå, på den annen side skjer dette i en klasse på opp til 25 elever, undervist av en eller to lærere. Dessuten må skolen forholde seg til generelle krav om ferdigheter og kunnskap på bestemte nivåer. Elevene skal jo ”ut i verden” etter skolegangen, og bevissthet om det hos skolens lærere og ledelse skal nettopp forhindre at den blir en i og for seg hyggelig og varm, men isolert verden, der elevene så før eller senere nødvendigvis må oppleve verden utenfor som en kanskje skremmende og kald virkelighet.

Det er heller ikke slik at skolen skal overta hele dannelsen av elevene for foreldrene, tvert imot, den bygger på det som kommer hjemmefra, ja, den må alltid interessere seg for denne delen av elevens virkelighet. Skolen arbeider sammen med hjemmet om å utvikle eleven, den overtar ikke oppdragelsen, og den overlater den heller ikke til foreldrene for selv å konsentrere seg om det faglige. Når det gjelder den religiøse oppdragelsen, eller utviklingen om man vil, arbeides det også her sammen med foreldrene. En katolsk skole er og må være prinsipielt åpen for alle, uansett religiøs tro eller livsanskuelse. Det medfører at skolen på den ene siden må ta vare på sin identitet og egenart som nettopp ”katolsk”, på den annen side må respektere elevenes bakgrunn og holdninger i trosspørsmål. Dette er ikke noen enkel oppgave, og som alltid er balansen vanskeligere enn å ende opp i ett av ytterpunktene. I St. Paul skoles arkitektur kan man kanskje se dette momentet avspeilet i det forhold at skolen og kirkebygningen fremstår som parallelle størrelser, der skolen imidlertid hele tiden har utsikt til kirken, og faktisk i sine glassruter bærer dens speilbilde. Ikke massivt og hardhendt nærværende, men som en ånd over stedet, nettopp en avspeiling, et preg.

Bygging av mennesket

I et katolsk perspektiv er det ganske klart at menneske først og fremst er noe man blir, altså et spørsmål om dannelse, formasjon. I så måte er mennesket under konstant utvikling fra vugge til grav. Denne utviklingen er naturligvis ikke bare et spørsmål om å samle stadig mer kunnskap, men først og fremst å utvikles som menneske. For Kirken betyr det å finne frem til seg selv, å bli seg selv, den man virkelig og egentlig er, dvs. den Gud har tenkt seg at man skal være. Et menneske som således har funnet seg selv, forstår seg som Guds barn og bærer i sitt hjerte kjærligheten til ham, og dermed til alt han elsker: medmenneskene, skaperverket, fortid, nåtid og fremtid. Dette mennesket vokser i erkjennelse og innsikt, i klokskap, bearbeider erfaringene, forstår sammenhenger, utvikler medlidenhet, forståelse, empati, ansvar for så vel medmennesker som skaperverk. Til det kaller Gud hvert enkelt individ, alt etter evner og på forskjellige steder i samfunnet og i livet. Allerede i Det gamle Testamentet uttrykkes dette i salme 139: Gud kaller, Gud skaper, Gud vil noe av meg, har bruk for meg, mitt liv har fra begynnelsen et oppdrag – og dermed også en umistelig Gudgitt verdighet: ”Du virket meg i min mors liv på underfull vis; da jeg bare var et foster så dine øyne meg, og i din bok ble alle mine dager skrevet opp før en eneste av dem hadde kommet” (salme 139, 13ff). Den katolske skolen skal gjøre eleven i stand til å følge kallet: lytte, ville, forstå, være i stand til det og så gjøre det. Gud kaller hver enkelt til medarbeid på skaperverket, gir oss et forvalteransvar, ja, kaller oss til medarbeid også på frelsesverket. At vi er til for Ham betyr at vi må være til for hverandre.

Skolen viktigste oppgave er altså ikke å utstyre eleven med best mulig grunnlag for en stor karriere, en høyest mulig utdannelse eller mest mulig suksess, men å la hver enkelt elev finne seg selv, sin plass, sitt kall - sin måte å bruke sine evner best mulig og til gagn for fellesskapet; med et åpent, oppmerksomt og varmt blikk for nettopp dette fellesskapets behov. I dette ser vi i hvor høy grad kunnskap og dannelse, det latinske ’formatio’, er integrerte i hverandre. De må være to sider av samme sak, dersom skolen skal kunne yte et vesentlig bidrag når det gjelder om å gjøre eleven til et helt menneske, ja, vi kan si: når skolens fremste oppgave er å bidra til at eleven blir seg selv. En slik oppgave får også betydning for lærerne på en katolsk skole: siden de skal utvikle mennesker, kreves det også menneskelige kvaliteter av dem. I lærerens arbeid med elevene må man kunne fornemme at enhver elev, uansett evner og adferd, er elsket og villet, aldri gitt opp. Det er ikke lett, ofte knapt mulig, men alltid målestokken. Faglig kunnskap er viktig og nødvendig, lojalitet overfor nettopp det katolske perspektivet likeledes, men av lærerne ved en slik skole kreves mer: at de – med en tradisjonell religiøs metafor – virkelig blir gartnere som formår å la hver enkelt plante vokse, blomstre og gi frukt alt etter sitt vesen. All beskjæring, som undertiden kan være nødvendig nok, all poding, å grave opp jorden, forny den, vanne osv., alt dette tjener det ene formålet: å få frem den frukten som nettopp denne planten kan gi. I et slikt perspektiv blir læreren ved en katolsk skole virkelig en arbeider i vingården.

Bygging av kunnskap

Det er imidlertid ikke slik at formålet med dannelsen, utviklingen av det menneskelige, skal gå på bekostning av utdannelsen. Det ligger i sakens natur at nettopp kunnskap, viten og innsikt er forutsetningene for at elevene kan yte sine bidrag til samfunnet. Igjen er kunnskap og dannelse to sider av samme sak: For å kunne tilegne seg kunnskap må det herske en nødvendig disiplin, en ro, en beredvillighet, ja, en dialog og en varme mellom lærer og elev. En lærer ved en katolsk skole må som sagt oppfatte seg som en gartner, dvs. se det som sin oppgave å utvikle elevens evner på en slik måte at barnet eller ungdommen virkelig blir alt det hun eller han kan bli, både menneskelig og faglig. Derfor står formidling og tilegnelse av kunnskap helt sentralt i en katolsk skole, simpelthen som forutsetningen for alt det som skolen skal utdanne eleven til. Men kunnskapen må altså gis en så å si sosial dimensjon, dersom den overhodet skal kunne gagne og nytte et samfunn. Ingen kunnskap er nøytral.

Det katolske ved en katolsk skole er altså først og fremst er perspektiv på alle fag, et refleksjonsnivå, en tolkning og en forståelsesramme, langt mer enn at det er katolsk troslære og virkelighet formidlet i en egen form for religionsundervisning. Det katolske som nettopp ”altomfattende” finnes ideelt sett i alle fag, integrert i hvert enkelt av dem: i naturfagene som for eksempel en etisk refleksjon over muligheter og grenser og menneskets forvaltningsansvar, i samfunnsfag som en refleksjon over ansvar, omsorg og arbeid for at det menneskelige samfunn avspeiler evangeliets ånd, i språkfagene som et blikk inn i fremmede kulturer og deres verdier, i historiefagene som en refleksjon over menneskets historie, også som en erfaring med Gud, som en fortelling og menneskelig storhet og dårskap, og som gir elevene en forståelse av mennesket som et historisk vesen og at all historie i siste instans er frelseshistorie. I de estetiske fagene bearbeides alle refleksjoner og uttrykkes i musikk, i form og farge, i drama, ja, i alt som knytter det sanne og skjønne til det gode. I slike fag utvikles en kreativitet som gir nødvendige erfaringer og som også har betydning for det faglige.

I alt dette fastholdes den faglige substans. Det betyr at hvert fags grunnlagsproblemer, ja, metode, og det som skal læres, ikke reduseres til fordel for terapeutisk virksomhet eller from teologisk refleksjon. For først når substansen foreligger og tilegnes, gir refleksjonen mening og fører til en dypere forståelse av faget i nettopp et samfunns- og mellommenneskelig perspektiv. Således er det for eksempel ikke den katolske skolens anliggende å avvise utviklingslæren som uakseptabel fordi den synes å stride imot Bibelens skapelsesberetning, men å gjøre eleven i stand til å forstå at i dette spørsmål taler naturvitenskapen og Skriften om det samme, men med to helt forskjellige utgangspunkter og innfallsvinkler. Mens utviklingslæren taler om hvordan mennesket langsomt er blitt menneske, taler de to bibelske skapelsesberetningene om at mennesket er villet av Gud, kalt til et bestemt oppdrag, et bestemt forhold til Gud og medmennesket, fra begynnelsen utsendt, fra begynnelsen velsignet, fra begynnelsen fylt av Guds Ånd. Mellom naturvitenskapens beretning og Bibelens litterære og teologiske beretning finnes ingen nødvendig konflikt, begge gir tilværelsen en storslått horisont.

Den katolske skolen lanserer altså ikke et eget kristent pensum, men er et overordnet perspektiv på alt som læres, slik at elevene kan bruke det til beste for seg selv og for det samfunnet som de skal ut i, den verden de deler med medmenneskene. Uansett hvor mye den enkelte dyktiggjøres, uansett hvor mye hun eller han tilegner seg av kunnskap, går skolens oppdrag videre: å sette elevene i stand til å fornemme tilværelsens dimensjoner, og først og fremst å gjøre dem til mennesker, med-mennesker.

St. Paul skoles indre målbærer noen av disse aspektene av skolens virksomhet: Klasserom på lavere trinn er plassert nederst og så ”stiger” elevene så å si opp gjennom klassene. Den vertikale aksen utgjøres nettopp av hovedtrappen som i et stort åpent rom knytter etasjene sammen. Samtidig er trappen ikke anbrakt i bygningens midte, men med nærmest en glassvegg inn mot St. Paul kirke. ”Oppstigningen” skjer altså med en bestemt horisont; en bevissthet, et perspektiv. For de tre første etasjenes vedkommende, altså for de yngste elevene, er trappehuset samtidig vendt innover, mot skolens arena. Det er som om elevene gradvis åpnes mot verden, myndiggjøres og dermed blir rede til å forlate skolen og møte verden utenfor.

Således kan man oppsummere det særlig ”katolske” som en forståelse av eleven som et individ, skapt og villet av Gud, kalt til medarbeid på skaperverket, og kalt til å gi ham et ansikt for verden ved å ta ansvar, vise omsorg og utvikle og bruke sine evner til fellesskapets beste; utviklet som et helt menneske, en person som bruker sine evner fullt ut. Den katolske skolens oppdrag er altså å utvikle elevene både intellektuelt og menneskelig, faglig og sosialt. Den gjør dette ved i størst mulig grad å la elevene bli seg selv, og i dette ligger da også: i høyest mulig grad å utvikle sine evner og ferdigheter. Målestokken er altså individuell, men samtidig med hele sitt vesen rettet mot fellesskapet og dets tarv. Skolens virke er altså i høy grad utadvendt.

Skolebyggets åpenhet

Det grunnleggende utadvendte ved en katolsk skoles virksomhet fikk sitt konkrete arkitektoniske uttrykk i St. Paul skoles nybygg fra 1991. Skolebygningen skulle oppføres på St. Paul menighets tomt midt i Bergen. Det var altså en sentrumstomt, ikke stor i forhold til oppgaven ”skolebygg”, og med naboene tett på og i betydelig format. Det hadde et par år tidligere blitt avholdt en arkitektkonkurranse, der fire arkitektkontor ble utvalgt med bakgrunn i at de tidligere hadde bygget anerkjente skoler, hadde tegnet i Bergen sentrum og også tidligere hadde tegnet bygg til små tomter.

Hvor naturlig, ja, fristende, ville det ikke vært i forbindelse for nettopp en katolsk skole å spille på tradisjonen fra klostervesenet, især her hvor man skulle bygge tett opp til kirken. Man ville i så fall ha bygget et anlegg lukket om en indre gård, men da også i en viss forstand lukket om seg selv. Av de til sammen fem forslag som da ble levert fremsto fire da også som varianter av en lukket klosterløsning. Ett av forslagene hadde imidlertid en åpen og utadvendt løsning. Juryen, bestående av skolens byggekomite, samt en ingeniør og et medlem av Bergen arkitektforening, valgt det utadvendte forslaget. Så viste det seg at vinneren var arkitektgruppen CUBUS med Helge Borgen som sentral arkitekt. Han var tidligere elev ved skolen, og har da kanskje fått med seg nettopp det utadvendte ved den virksomheten som altså nå, nesten 120 år etter skolens grunnleggelse, virkelig fikk et passende uttrykk.

Ved skoleårets begynnelse i august 1991 St. Paul skoles nye bygning ta imot gamle og nye elever. I stedet for et lukket ”klosterbygg” fikk skolen et åpent bygg, åpent mot omgivelsene, vendt ut mot de forbipasserende, med store vinduer og glassflater. Slik oppstår et forhold mellom skolen og verden, de er på en måte vendt mot hverandre. Verden ser inn i skolen, skolen ser ut mot verden. Siden 1991 har det vært en konkret erfaring at skolen i høy grad bidrar til å vitalisere området.

Dette er nettopp i dag ikke selvsagt. Det foregår i vår tid en nokså omfattende etablering av nye privatskoler i Norge, og om det kan man for så vidt si mye pent. Men det lar seg ikke nekte at en del skoler, ikke minst kristne, synes å bli etablert for å bevare en kristen ånd, avsondret fra verden, nærmest som en beskyttelse av elever fra kristne hjem. Slike skoler fremstår undertiden som et forsvarsverk mot samfunnet omkring seg.

For en katolsk skole er den åpenhet mot verden som faktisk gir seg uttrykk i St. Paul skoles arkitektur ganske viktig. Skolen er jo til for samfunnet, for verden, for medmenneskene. Den er ikke først og fremst til for at menighetens ungdom kan skjermes mot samfunnets sekulariserte forestillinger. For skolen er som Kirken sendt til verden, det ligger i misjonsbefalingen. Den skal gjøre elevene i stand til å yte sine bidrag til å føre samfunnet i den riktige retning, dvs. i retning av en større menneskelighet og dermed i retning av Vårherre – så sant mennesket først i og med Ham når sin sanne menneskelighet. Sier ikke Paulus til menigheten i Filippi, og til oss: ”Alt som er sant, alt som er edelt, alt som er rett, alt som er rent, alt som er verd å bli elsket og satt pris på, ja, alt som måtte finnes å være godt og rosverdig – fyll tanke og sinn med det!” (Fil 4, 8). Med dette kan skole og dens elever virkelig være i verden og for den, men samtidig være et alternativ, et signal om en verdighet og storhet i alt som er skapt.

Fordi skolen altså er til for verden, må den forbli i verden. Spenningsforholdet mellom å være i verden og for verden, men ikke av verden (jf. Johs 17,15ff), er ikke lett å mestre. Det har det aldri vært i Kirkens historie, og det er det heller ikke for en katolsk skole. Det finnes imidlertid ingen annen vei, ingen annen måte å oppfylle oppdraget på enn å være vendt mot verden og åpen for den. For bare slik forstår man den, bare slik kan elevene settes i stand til å mestre livet nettopp i en sekularisert hverdag; kun på denne måten kan det formidles en kunnskap som er relevant og som evner å ta grep i verden.

Den katolske skolens oppgave tilsier altså en stor åpenhet mot verden. Med kunnskap og livssyn, viten og menneskesyn, ferdigheter og verdier i et integrert og gjensidig forhold gjøres elevene i stand til best mulig å gå inn i samfunnet og arbeide på at det blir stadig mer menneskelig - og stadig bedre forstår hvor all sann menneskelighet dypest sett kommer fra. Denne åpenheten uttrykker St. Paul skoles arkitektur, og, med Guds hjelp, skolens daglige virksomhet.