ST. PAUL SKOLE
Christiesgate 16, 5015 Bergen - Tlf. 55 21 59 00

GÅ TIL: ****HOVEDSIDE*******ARTIKLER****

St. Paul – friskole med alder og særpreg

 

Artikkel av dr. philos. Asbjørn Tveiten (professor emiritus, NLA)
i ”Årbok for norsk utdanningshistorie 2005”

 

På nytt katolsk menighetsliv

I Nærheden af Nygaardsporten, hvor Christies-Gade skjærer den Gadelinie, der fører mod den nye Strandvei over Nygaard, bygges en katholsk Kirke. Arbeidets paabegyndtes i Oktober 1864 … Mandag den 17de dennes foregikk den høitidelige Nedlægning af Grundstenen” (Bergensposten 21. september 1865)

Det hadde gått tjue år siden dissenterloven hadde åpnet muligheten for katolsk menighetsliv i Bergen. Og seksten år siden Nygårdsbroen var åpnet, og Nygårds gate ble Bergens innfartsåre fra syd. På et godt valgt sted skulle den katolske kirken bygges. Nygårdområdet ble bebygget på denne tiden, og i 1876 innlemmet i Bergen by. Samme år kunne kirken innvies. Den ble vigslet til St. Paul etter pavens ønske. 1

I 1857 hadde menigheten i Bergen fått sin egen prest, den norskfødte Christopher Holfeldt-Houen. De neste ti årene hadde menigheten sitt kapell i en privateid leilighet på Kalmargjerdet. Men året etter kom Daniel Stub på besøk til sin fødeby. Bergenseren hadde av sin familie blitt sendt til Italia for å kvalifisere seg innen den fiskeomsetning som familien drev. 2 I Genova fikk han ansettelse ved det norske konsulatet. Der ble han grepet av den katolske kirkes tro, konverterte og tok presteutdanning. Ved besøket i 1858 kunne han ved selvsyn se både behovet og pengemangelen i den nye menigheten. Stub reiste tilbake til Italia og samlet inn penger til kirke og fikk sin italienske arkitektvenn Mella til å tegne kirken. Deretter ble grunnsteinen nedlagt av han selv og Holfeldt-Houen i nærvære av en stor flokk bergensere. 3 Preget var internasjonalt og bergensk.

Allerede før kirken ble vigslet, var den katolske skolen i arbeid, i prestegården. Det aller eldste dokumentet en kan vise til, forteller at en lærer var ansatt i 1873. Kanskje begynte skolen da, eller like gjerne ett år eller to tidligere.

I dag er skolen en av de eldste ”menighetsskolene” vi har i landet. St. Sunniva skole i Oslo er den aller eldste av de kristne friskolene, startet i 1865. Men Oslo-skolen var knyttet til en søsterkongregasjon og ikke den lokale menigheten. - I den mangfoldige samlingen av private grunnskoler som har preget Bergen gjennom et par hundre år, er det St. Paul som har overlevd lengst.

Katekese, liturgi og diakoni

Nesten overalt i kristne kirker, og kanskje særlig i misjonstider, finner vi disse tre arbeidsområdene: katekese eller undervisning, liturgi eller gudstjeneste, diakoni eller omsorgsarbeid. Slik var det også da den katolske kirken igjen tok opp arbeidet i Norge: den bygget kirke, skole og hospital.

Men noen steder satset en sterkest på misjonsvirksomhet mellom lutheranere, blant annet ved å starte katolske skoler. Andre steder var det en sterkere satsing på den menigheten av katolikker som allerede bodde på stedet. I følge Allan Littlewood var det en markert forskjell mellom strategiene i den nordlige del av landet og den sørlige. ”The basic ”notheren” apporoach was missionary, the ”southeren” was pastoral”. 4 Den ganske store, men vel også strategisk lite gjennomtenkte satsingen i Nord-Norge fra 1850-tallet er det mest typiske eksemplet den nordlige tilnærmingen. Skolen i Alta er trolig det mest kjente tiltaket. Engasjementet i Bergen synes derimot å ha hatt sin vektlegging i et arbeid knyttet til og for den nokså fåtallige katolske menigheten.

På den annen side hadde Daniel Stub en stor bekjentskapskrets og familie i byen, noe som nok kunne gi god kontakt inn mellom lutheranerne. En ubekreftet opplysning forteller at skolen til å begynne med hadde 48 elever. Det virker usannsynlig, både ut fra den plassen som kunne brukes til skole i prestegården og ut fra de drøyt 20 medlemmene kirken hadde. Men om tallet skulle være riktig, er nok en rimelig grunn pater Stubs og hans families posisjon i byen.

Fra skolens historie – den glemte begynnelse

Vi vet egentlig nesten ingen ting om skolen i Bergen gjennom de første 15-20 årene. Men i 1879 kom Olav Offerdahl til Bergen. Olav var husmannsgutt fra Årdal i Sogn. Særlig hans mor var drivende flink og hjalp barna fram. Slik fikk han ta eksamen ved lærerskolen i Balestrand. Deretter fikk han lærerpost i Bergen. Her ble Offerdahl ble grepet av den katolske tro, og allerede høsten 1880 konverterte han. Som katolikk kunne han ikke lenger være lærer i den norske skolen. Han begynte i stedet som lærer på St. Paul. Det var sikkert velkomment, for ingen katolikk kunne ta norsk lærerskoleeksamen på den tiden. En katolikk med norsk lærerutdanning må ha kommet som en gave. De neste årene var St. Paulskolen godt hjulpet.

Men Offerdahl ønsket å studere videre. Det lyktes han godt med, og han ble i 1930 den første norskfødte katolske biskopen etter reformasjonen. Han glemte likevel ikke arbeidet for skolen. Blant annet vet vi at han la ned et godt arbeid for den katolske kirkens skole mens han var prest i Tromsø. Kanskje er det en interessant iakttakelse at Offerdahl arbeidet en tid både i Bergen, Tromsø, Arendal og Oslo, de stedene der de katolske skolene synes å ha vært mest levedyktige.

Søstrenes slitsomme år

Lærerspørsmålet i Bergen ble ikke lett å løse etter Offerdahl dro derfra. Men i 1888 lyktes det å knytte ordenssøstre til arbeidet i skolen. Deres arbeid ble delt mellom undervisning i skolen og sykepleie i heimene. Dermed var nonnenes lange periode på St. Pauls skole innledet. Den skulle komme til å vare mer enn 90 år.

Ved nonnenes oppofrende arbeid greidde en å holde skolen i gang i tider da det ikke ville vært mulig å betale lønn til leke lærere. Ja, uten nonnene hadde det neppe vært mulig for den katolske kirken å drive enten hospital eller skoler i Norge. 5 Det var slik en dyd av nødvendighet at biskop (1887-1922) Fallize i sterk grad la til rette for søstrenes arbeid. I mange år var faktisk om lag 10 % av katolikkene i Norge nonner. 6

Likevel arbeidet de katolske skolene tungt. Alle de søsterkongregasjonene som arbeidet her landet, prioriterte det sosiale arbeidet. Gjennom dette nådde en bredt ut i folket. Et oppforende arbeid på dette feltet gav både kontakt og velvilje. Til dette kom at Norge hadde en etter forholdene god offentlig folkeskole, mens helsearbeidet ikke lå på samme nivå. Kirken kom til å prioritere hospital- og omsorgsarbeidet så pass sterkt at skolene måtte slite tungt. 7 I Bergen ble det dessuten mye skifte av søsterordener, og dermed lærere, de første 10-15 årene.

Samtidig var biskop Fallize sterkt opptatt av at alle barn av katolske foreldre skulle gå på katolsk skole. Bak ønsket, eller kravet, stod selve den pavelige autoritet. Det ble lagt et stort press på mange små menigheter. Skoler skulle opprettes også der det bare var et fåtall elever. Med så små ressurser som en hadde, var det vanskelig å gi skolene en kvalitet som også gjorde dem forlokkende for ikke-katolske foreldre. 8 Faktisk ble det vanskelig å samle alle barn av katolske foreldre. Men til tross for alle vanskeligheter ble det i årene 1887 til 1902 opprettet sju nye katolske skoler i landet.

Små ressurser og mangel på lærere var i seg selv slitsomt. Den positive utviklingen i den norske folkeskolen i første halvdel av 1900-tallet forsterket presset. Alan Littlewood taler om en voksende krise fra om lag 1910 og framover.

I følge biskop Fallizes visitasberetninger synes Bergen å være ett av de stedene der ikke alt fungerte godt. Særlig synes kommentarene ved visitasen i 1913 negative. Ut fra de samme visitasberetningene var det i årene 1913-17 bare fire av femten skoler som stod godt sammenliknet med ikke-katolske skoler. 9 Tre av disse låg i Oslo. Den fjerde låg i Tromsø. Den siste hadde lenge et godt ord på seg, og dro til seg et betydelig antall ikke-katolske elever. Da den sterke, strategisk meget dyktige men stridbare biskop Fallize flyttet fra Norge i 1922, var det 13 katolske skoler i landet, 2 hadde mindre enn 10 elever, 8 mellom 10 og 20 og 3 mer enn 20. Fra en side sett var dette et imponerende antall skoler sett i forhold til kirkens medlemstall og ressurser. Fra en annen side sett forteller tallene at selv en drivende leder møtte for store vanskeligheter.

St. Paul hadde 14 elever i 1922. Skolen oppfylte landsfolkeskolens krav, men ikke byfolkeskolens. Trolig var det da minst 10 barn av katolske foreldre som gikk på ikke-katolske skoler. 10 Bare én elev var ikke-katolikk. Det var en skole som slet.

Hva slet de med?

Ståle Dyrvik har gått gjennom det som finnes av eldre arkivmateriale, det vesentlige fra 1890-1910. 11 St. Paul var på denne tiden en todelt skole, med et elevtall på noen og tretti i snitt. Skolen hadde bare ett klasserom, på 26 kvadratmeter. Det var i bruk fra klokken halv ni om morgenen til klokken atten. I 1893 var skolepengene kr. 1,50 i første klasse og vokste til 4.50 i siste klasse. Til dette kom utgifter til skolebøker og skrivesaker. Disse steg fra kr. 2 til kr. 8 i sjuende klasse. Men det ble gitt søskenmoderasjon.

I ”Indberetning for skoleaaret 1904/05” står det et NB:

Skoledirektøren lod merke, at med hensyn til udfyldelsen af rubriken om omkostninger ved skolen i det aarlige schema, burde det udfyldes ved for vor skoles vedkommende at notere: = ”NUL” resp. ingen, da det var kun en ubetydelighed.

Etter dissenterloven av 1891 kunne kommunene la foreldre som sendte barna til en dissenterskole, slippe den delen av skatten som gikk til skole. Men det har så langt ikke vært mulig å se om det ble gjort. 12

På ett punkt ble Dyrvik overrasket. Elevene hørte så å si uten unntak til på samfunnets lavere trinn. Mindre overraskende var det kanskje at en betydelig del av foreldrene var født i utlandet. Ofte var ekteskapene blandet, både når det gjaldt nasjonal bakgrunn, språk og konfesjonstilhørighet.

Dyrvik gir her et bilde av foreldregruppen i Bergen, som synes å være noe annerledes enn det bildet en har av den katolske menighet i Oslo. Der synes innslaget av ”overklassemedlemmer” å ha vært betydelig. Skolesatsningen ble der bredere. En fikk også en tid økonomisk støtte av enkedronning Josephine av Sverige-Norge og hennes søster, som selv var katolikker. I større grad kunne Oslo-skolene å kunne stå fram som attraktive alternative skoler også for lutherske foreldre. 13

Den første verdenskrig forsterket trolig de økonomiske problemene generelt i den norske katolske kirken. I de tradisjonelle giverlandene i Europa slet en med vanskelig økonomi, og valutakursene utviklet seg negativt.

Den katolske soknepresten i Bergen gav et bilde av skolelokalene i Bergen i 1923 som får Littlewood til å skrive: ”No wonder the parishioners of Bergen were willing to risk Bishop Fallize’s wrath, rather than send their children to the Catholic school”. 14 Bildet synes å ha vært: En til dels ressurssvak foreldreguppe, dårlig skolelokale og en fattig betalingsskole.

I tillegg hadde en språkproblemer. Søstrene som hadde undervisningen, kom hit uten kjennskap til norsk språk og norsk kultur. Det måtte forsterke vanskelighetene både for lærere og barn, og være til frustrasjon for foreldrene. Gjentatte skifte av lærere omkring hundreårsskiftet forsterket dette ytterligere. Det var en skole som måtte slite.

Det fortelles en historie fra om lag 1905. Et foreldrepar hadde tatt sine barn ut av skolen på grunn av den dårlige norskopplæringen. Det ble ikke godtatt. Familien ble ekskommunisert. Situasjonen varte ved i fem-seks år. Familien tok da mot kommunion, og gikk til skriftemål ”på lusk” ved å reise til bl.a. Haugesund og København, som det heter i et mindre respektfullt språk. Historien fortelles med et smil av etterkommerne, som fremdeles tilhører den katolske kirken. Situasjonen var neppe like trivelig omkring 1905, men illustrerende for et betydelig problem. Biskopens strenge linje i forhold til dem som ikke sendte barna til den katolske skolen var et stridens eple gjennom mange år av hans tjeneste. 15 Littlewood mener likevel at han kjørte en relativt varsom linje ”at a time when sending one´s child to a non-Catholic shool was regarded by Rome as a grave sin, contrary to both the divine and natural law”. 16 Men en kunne heller ikke en ikke vente en særlig vennligsinnet omtale av katolsk tro i norske offentlige skoler på den tiden. Det var forståelig at kirkens menn ønsket barna inn i egne skoler.

Ganske sikkert ville mange av skolens venner påpeke at disse trekkene ikke er hele bildet. Alan Littlewood siterer etter en bok av Olav Offerdahl, den kom ut i 1903 og i nytt opplag i 1921:

Katolikker skulle huske at, på grunn av manglende ressurser på det nåværende tidspunkt, katolske skoler synes å være dårligere enn den protestantiske folkeskolen. Men disse manglene blir mer enn oppveid av den bedre opplæringen barna får i en katolsk skole.

Det er og var ikke noe ett-til-ett-forhold mellom ressurstilgang og skolekvaliteter. Det at lutherske foreldre sendte barn til de katolske skolene, forteller i seg selv om tiltrekkende sider ved disse. Biskop Fallize la også vekt på å skaffe skolene tilfredsstillende personale. Han fikk til og med de norske myndighetenes rett til å utdanne og eksaminere lærere for de katolske skolene. 17 Uten tvil hadde han stor respekt for det norske skolesystemet, som han for øvrig kjente godt. 18

Allerede i 1890 presenterte Fallize et grundig gjennomarbeidd ”Skolereglement”. I 1896 fulgte han opp med ”Mønster til undervisningsplan”. 19 Den gode viljen til å lage en god skole var avgjort til stede.

Dokumentene viser at det katolske apostoliske vikariat i Norge hadde utgitt egne lærebøker både for katekisme-, bibelhistorie-, kirkehistorie- og leseopplæringen. Blant de mange fridagene elevene i de katolske skolene kunne nyte godt av var ”Kongens fødselsdag og den apostoliske præfekts navnedag”. Det var en biskop med sterk embetsbevissthet.

Det var for øvrig ikke bare den katolske kirken som la vekt på den konfesjonelle opplæringen. Bergens skolemyndigheter fulgte med i at ikke lutherske elever fulgte katekismeundervisningen på St. Paul. Da et luthersk ektepar ønsket at datteren også fulgte disse timene, fikk de beskjed om å melde henne ut av statskirken.

St. Paul skole fortsatt motstrøms

Det synes generelt å ha vært en minkende interesse for egne skoler mellom katolikkene fra 1920-årene og utover. Flere årsaker spilte trolig sammen. Det kom ikke noen særlig vekst i tallet på barn innen den katolske kirken i årene fram til 1940. Færre enn forventet av elevene syntes å bli aktive i menighetene. Noen begynte å tenke i en kostnad-effektivitets-modell, det talte ikke til skolenes fordel. Noen var opptatt av at skolene fremmet en gettoholdning. Den offentlige folkeskolen var i positiv utvikling og hadde brei oppslutning. Etter 1917 kunne katolikker i noen grad arbeide også i norske offentlige skoler. Biskopen oppfordret til dette. Generelt kom det en nedgang i tallet på private skoler i landet. Kanskje betydde det aller mest at kirken kom til å endre syn. En såg det nok fortsatt ønskelig at katolske foreldre sendte deres barn til katolske skoler – ja, egentlig var det den eneste gode løsningen - men ikke lenger en plikt i følge guddommelig lov. 20

I historieboken om ”Moderkirkens gjenreisning i Norge”, utgitt i 1942, er skolearbeidet så å si fraværende. Unntaket er skolen i Alta. Det er meget påfallende. Den hadde jo vært en betydelig del av den faktiske historien. Skolen er heller ikke nevnt i kapitlet om fremtidsutsiktene. I oversikten over utgitt litteratur og i korte biografier av norske konvertitter, kommer den pedagogiske interessen og innsatsen derimot fram.

Men igjen synes utviklingen i Bergen å gå imot den generelle tendensen. Trolig skyldtes det i høg grad den nye soknepresten, den dynamiske Henrik Snoeys, som kom til byen i 1923. I hans tid fikk skolen en tiltrengt utvidelse. De to kapellanene gav søstrene god støtte i skolearbeidet. En av dem hadde tidligere vært lærer, og han overtok norskopplæringen. En norskfødt lærerinne ble ansatt ”i de norske fag”. 21 En periode hadde skolen en ”pedagogisk rådgiver” som arbeidet i den norske høgre skolen. Nye og dyktige søstrer gikk inn i skolearbeidet og ble der over tid. Med tiden fikk de fleste elever fra femte klasse av undervisning i tysk, enkelte også i engelsk og fransk. Det kunne slik ha sine fordeler å ha lærere fra utlandet.

Skoleåret 1933 tok 47 elever til i skolen. Tallet var fortsatt varierende. Men under andre verdenskrig kom det en økning av ikke-katolske elever, etter at de en del år hadde vært nesten fraværende. I begynnelse av 1960-årene nådde disse 50 % av det samlede tallet. Søster Rita, som hadde arbeidet ved skolen fra 1932, fortalte at hun opplevde denne forandringen som å komme ut av en getto.

En ny vår

St. Paul flyttet i 1963 til området Florida. Der ble den nabo til det katolske hospitalet som stod ferdig i 1937. Fra da av vokste skolen raskt fra 4-delt til 10-delt i løpet av en tiårs periode. I løpet av nok et par tiår endret lærerpersonalet seg sterkt. Fra 60-årene hadde ”vanlige” norske lærere blitt vanlig i skolen.

Søster Rita hadde vært en drivende dyktig rektor gjennom en krevende periode, gikk av i 1978. Det er interessant at det var en av søstrene som var skoleleder både gjennom de vanskelige femtiårene og den store omstillingsperioden på sekstitallet. Slik kan hun også nevnes som en verdig representant for de dyktige nonnene som fikk ha skolen som sin første prioritet. Søster Rita ble avløst av Gjermund Høgh, den første mannlige læreren i full stilling og den første mannlige skolelederen etter Olav Offerdahl. Den siste av nonnene ble beordret til nye oppgaver i 1982. Søstrenes lange og uunnværlige tjeneste gjennom 90 år var slutt.

I 1966 begynte førskolen knyttet til St. Paul. Fritidshjemmet kom også. Barnehagen fulgte i 1983. Skoleåret 1989/90 kunne en ønske 225 elever velkommen. 107 av disse var fremmedspråklige og representerte 13 ulike morsmål. Det var en helt annen skole enn hundre år tidligere. Likevel: den var fortsatt en katolsk privatskole med en meget sammensatt foreldreflokk sett ut fra nasjonalitet og konfesjon.

I 1991 var det tid for å flytte inn i en flunkende ny skolebygning, tett ved kirken. Nå arbeides det på en ny veg tilbake til Florida. Hospitaltiden synes å gå mot sin avslutning. St. Paul planlegger en avdeling på videregående trinn i løpet av få år. Det blir den første katolske videregående skolen i Norge siden førereformasjonens katedralskoler.

Den vanskelige økonomien

Allerede i 1928 varslet soknepresten skolerådet om at skolens budsjett hadde vokst fra kr. 100 til kr. 2000. Disse måtte skaffes lokalt gjennom bidrag eller skolepenger. Ti år senere besluttet Bergen skolestyre å gi elevene ved St. Paul samme legetilsyn og legekontroll om elevene i kommunens skoler. Men søknaden om fritt skolemateriell ble avslått. Først i 1957 kom det frie materiellet. Samme år ble foreningen ”St. Pauls venner” dannet. Med denne fikk skolen bedre organisert og sterkere økonomisk og moralsk støtte.

Ut i 1960-årene oppnådde en ved søknadspress å få et samlet tilskudd på om lag 20 % av driftsutgiftene. Men først med Lov om tilskot til private skular i 1970 kom en opp i et tilskudd (85 % av driftsutgiftene) som en kunne leve og utvikle skolen med. Det ble omsider ”orden på” arbeidstid og lønnsforhold for de som arbeidet i skolen.

Den lange økonomiske ørkenvandringen hadde ført til at de fleste katolske skolene i Norge etter hvert sluttet. I 1936 hadde 4 av dem gitt seg. Tromsø-skolen holdt ut til ut på 60-tallet. Men bare skolene i Bergen, Arendal og Oslo arbeidet videre fram til 1970, da loven om støtte til private skoler kom. De katolske skolene fulgte i så måte nedgangen i private folkeskoler gjennom perioden. De som overlevde, var med få unntak de som hadde et sterkt feste, og økonomisk støtte, i kirken de tilhørte. Det gjelder så forskjellige kirkesamfunn, teologisk, organisatorisk og sosiologisk, som den katolske kirken og Det evangelisk-lutherske Kirkesamfunn.

I dag er St. Paul en velrenommert skole med sterk elevsøkning.

Ressursskole

På slutten av 1900-tallet hadde utviklingen ført St. Paul fram til en ressursskole for Bergen kommune og for mange elever. Gjennom skolens lange historie hadde en opparbeidet stor erfaring i møte med innvandrere og fremmedspråklige elver. Den erfaring og den kompetanse skolen hadde, kunne skoleverket i Bergen dra nytte av. Og elever kunne bli henvist til St. Paul. 22

Også på en annet område hadde skolen lang erfaring. Skolens eier var og er Oslo katolske bispedømme. Men langt tilbake ser vi spor av et sterkt foreldreengasjement. Et skolestyre eksisterte i hvert fall fra begynnelsen av 1900-tallet. Omkring 1930 kan en finne både et skolestyre og et foreldreråd. Foreldremøter kan dokumenteres like langt tilbake. Den saken som kanskje best kan best viser engasjementet, gjelder norskundervisningen.

I de vanskelige årene omkring 1960, var foreldrerådet meget aktivt i å sikre skolens økonomi. Selv om bispedømmet eier skolen, synes de lokale deltakerne å ha hatt betydelig innvirkning gjennom et tidlig utviklet skole-foreldresamarbeid.

De katolske skolene utgjør, noe populært sagt, verdens største skoleorganisasjon. Likevel har de få norske katolske skolene, i dag fire i tallet, ikke hatt noe vesentlig samarbeide før de siste årene. Det kan synes underlig. Men en sterk interesse for de pedagogiske spørsmålene har i de senere årene gitt seg utslag i en egen godkjent skoleplan. Og en merker en sterk interesse for å på nytt tenke gjennom katekesens oppgave og plass kirkens liv. 23

Den katolske skolens grunnleggende oppgave kan formuleres slik: Å forme en syntese av kultur og tro – av tro og liv. St. Paul skole er dessuten fremdeles menighetens skole. En katolsk menighetsskole fungerer først etter sine forutsetninger når den er en del av menighetens arbeid, skriver skolens rektor, Gjermund Høegh. Mulighetene til samarbeid vises tydeligst i de ukentlige skolemessene og i forbindelse med skolestart, avslutninger og høgtider, men også i menighetens liturgi, i katekese, ungdomsarbeid og annet menighetsliv.


Litteratur:

De norske katolske skoler. Seminar på Selje, september 1994. Rapport.

de Ibanez, Marthe Kvarteig. (red). 1990. St. Paul skole, ny – på gammel grunn. Bergen: (skolen)

Kirkelige Bekjendtgjørelser for Norges Apostoliske Præfektur/Vikariat, no. 4, 1890, no. 4, 1891, no. 5, 1896, no. 2, 1897, no. 2, 1898, no. 1, 1910, no. 1, 1920.

Kjelstrup, K. 1942. Norvegia Catholica. Moderkirkens gjenreisning i Norge. Oslo: Det apostoliske vikariat.

Littlewood, Alan. 1983. The Early History of the Roman Catholic Schools in Norway 1860-1924. Research Thesis for the Degree of Master of Education. University of Durham.

St. Olav, enkelte nr. fra tiden 1889 – 1936.

St. Pauls kirke 1876-1976. (8 sider).

Tveiten, Asbjørn. 2000. Friskolen – enhetsskolens gjøkunge? Oslo: Lunde.


FOTNOTER

  1 Ref. Høgh i St. Paul skole, 1990, s.63.
  2 Om Stub, se Kjelstrup, 1942, s. 79ff.
  3 Se f.e. St. Paul kirke 1876-1976, St. Paul skole, 1990, s. 13f.
  4 Littlewood, s. 53.
  5 Littlewood, s. 50.
  6 Littlewood, s. 52.
  7 Se. Littlewood, s. 79ff.
  8 Bygger også her på Littlewood, Chapter four.
  9 Littlewood, 151f. For to av skolene er det ikke tilgjengelige data.
10 Littlewood, s. 154ff.
11 Dyrvik i St. Paul skole, 1990, s. 33ff. Dyrviks framstilling forsterkes av fortegnelsen over forsømmelser 1912-16, se samme bok, s. 22.
12 "Kommunebestyrelsen kan fritage dissentere helt eller delvis for personlige og de paa deres faste eiendomme faldende kommunale ytelser til folkeskolen, - helt dog kun, naar de har en til folkeskolen i det væsentlige svarende fuldstændig skole, som af skolestyret findes tilfredstillende, og derhos ikke for sine børn benytter folkeskolen". (Fra paragraf 4 i dissenterloven av 1891). Hver enkelt forsørger måtte søke hvert år. - En avisnotis forteller imidlertid at det i 1922 ble gitt halvt skattefritak for den katolske prestebolig og skole i Bergen. Dagen, 08.02.1922.
13 Littlewood, s. 46ff.
14 Littlewood, s. 172f.
15 Littlewood, s. 122f. Ett eksempel fra biskops Fallizes mange uttalelser (1920): "Vi erklærer endnu engang at katolske forældre er forpligtet til at sende sine barn paa den katolske skole, i alfald indtil de er gaat til den første høitidelige hellige kommunion. Skal de fortsætte med sine studier utover de tilstedeværende skolers program, saa kan det dessværre ikke undgaaes, at saadanne barn søker en høiere ikke-katolsk skole, men kun under det uttrykkelige forbehold, at de der under ingen omstændigheter tar del i religionsundervisningen eller i bønner eller andagtsøvelser (?) Der har været forældre, som ikke har bøiet sig for denne Vor bestemmelse, ja, har appelleret til Rom imot Vore bestemmelser desangaaende, idet de bl.a. paaberopte sig andre land. Den hellige stol har paa det bestemteste avvist deres appel og opfordret dem til at adlyde sin overhyrde. Men de hører ligelitt paa Den hellige stol som paa sin biskop."
16 Littlewood, s.130.
17 Littlewood, s.105. Godkjenningen må ha kommet omkring 1890. Fallize holdt fram med eksaminiasjonene i hvert fall til 1912, s.108.
18 Littlewood, s.122.
19 Kirkelige Bekjendtgjørelser, 1890, no. 2, 1896, no. 5.
20 Littlewood, s. 234ff. St. Olav, no. 24, 1936.
21 Brev fra Snoeys, sit. St. Paul skole, s. 58. Jf. Littlewood, s.14f.
22 Se f.e. Haukås i St. Paul skole, 1990, s. 8.
23 Vi viser til van Achens artikkel i årsskriftet.