ST. PAUL SKOLE
Christiesgate 16, 5015 Bergen - Tlf. 55 21 59 00

GÅ TIL: *HOVEDSIDE***INFORMASJON***SKOLEAVIS***ARTIKLER***ELEVSIDER***BILDER*

Friskolene er ingen trussel

av rektor Gjermund Høgh
Kronikk trykt i Dagbladet 5. november 1999

Grunnskolen fikk stor oppmerksomhet i valgkampen og alle som er engasjert i skolespørsmål er glade for det. For mange har debatten form av et forsvar for enhetsskolen med friskolene som påstått motstykke. Med respekt å melde - det blir feil. Det blir som å "forsterke Maginotlinjen mens angrepet kommer gjennom Belgia".

Når over 98 pst. går i en kommunal skole, har friskolene bare en marginal betydning. Om alle friskoler skulle bli stengt eller antallet fordoblet, er realiteten at det knapt ville merkes i kommunale skoler totalt sett. (Riktignok med noen få, men vesentlige unntak hvor en friskole kan ha stor betydning - opplevd godt eller ille alt etter som.)

Trusselen mot enhetsskolen er primært forskjell mellom kommuner. I 1998 var driftsutgifter i gjennomsnitt 42.600 kroner per elev, men varierte på kommunenivå fra 24.000 kroner til 102.000 kroner. Noen kommuner gir spesialundervisning til under 3 pst. av elevene, mens andre gir over 18 pst. av elevene slikt tilbud. Nå skal slike tall både forklares og settes i sammenhenger, men enorme forskjeller gjenstår.

De som har barn i skolen, kjenner også variasjoner innen kommunen og til og med innen samme skole. Noen er "heldige med klassen" og får et utmerket skoletilbud, men slik er det ikke for alle - til tross for nær identiske økonomiske og organisatoriske forhold. Ulikhet kan henge sammen med elevgruppens sammensetting eller det som på godt nynorsk heter "lærardugleik". I det hele er det komplekse forhold som gjør at skoletilbudet i Norge oppleves svært varierende - fra det beste til det som krever umiddelbar forbedring.

Et særtrekk ved norsk skole er en sterk styring gjennom lover og andre sentrale bestemmelser. Dette begrunnes med enhetsskolen, selv om virkeligheten erfares langt mindre enhetlig. Det mest enhetlige i norsk skole er lærernes lønns- og arbeidsforhold regulert gjennom tariffavtaler - og disse er også friskoler med offentlig tilskudd bundet av.

Det er forskjeller i Skole-Norge som utfordrer vår rettferdighetssans og vår solidaritetsfølelse, men de som vil forsvare enhetsskolen spiller krefter når de angriper friskolene. Utfordringene i kommunale skoler blir ikke avhjulpet ved å få overført noen elever fra ikke-kommunale skoler. Elever i friskolene koster mindre enn elever i kommunale skoler. Friskolene får 85 pst. av vanlige driftsutgifter i tilsvarende kommunale skoler, men store utgifter som bl.a. husleie og investeringer faller utenfor offentlig tilskudd. De fleste friskolene har da også svak økonomi.

Betydningen enhetsskolen har ved å understreke hvert menneskes egenverdi, uavhengig av ytre vilkår, er en rikdom for landet. Norsk grunnskole har også historisk vært avgjørende for at vi etter knappe 100 år som selvstendig nasjon føler oss som ett folk. Så langt er det ingen uenighet mellom enhetsskolens fanebærere og dem som står bak friskolene i Norge. For friskolene i Norge er nettopp hver enkelt elevs egenverdi, uavhengig av fysiske, psykiske eller sosiale forutsetninger, selve bærebjelken. Hadde vi bare sluppet de stadig urimelige angrepene på områder hvor vi nettopp har verdifellesskap med enhetsskolen, ville det vist seg at forkjemperne for enhetsskolens dype verdier og friskolefolket er varme allierte.

En trussel mot et skolesystem som fremmer likeverd, kommer ikke fra friskolene. Men friskolene tror på et pluralistisk samfunn hvor intet system kan ha monopol, men hvor ulike organiseringer og flere synspunkt må ha et rimelig spillerom. Videre er friskolene inspirert av overbevisningen om at dannelsen av hele personen også inkluderer en åndelig oppdragelse. Når ikke friskolene truer enhetsskolen, hva kan da trusselen være?

  • Umiddelbart de store forskjellene i kommunale ressurser og prioriteringer.
  • Deretter en overdreven tiltro til et sterkt sentralisert planarbeid, regelverk og tariffsystem. Rammer må finnes, men for stram organisering kan utvikle en oppgitt likegyldighet, mens kreativitet og imøtekommende smidighet hemmes. Selv om det den siste tid er gitt noe større lokalt handlingsrom, binder en fastlåst organisering store ressurser og delvis skolens beste krefter.

På sikt er der imidlertid større utfordringer: Vår verden blir i stadig større utstrekning styrt av materielle verdier. Det gjelder om å være konkurransedyktig - mer effektive produsenter, mer forbrukende konsumenter etc. Mennesket blir instrumentalisert hvor kun teknikk og faktakunnskaper etterspørres. Selv om også dette er reelle verdier som ikke skal undervurderes, må produktivitet balanseres. Når produksjonskapasitet alene fortrenger åndelige verdier og går på bekostning av etikk og estetikk, trues det vi forbinder med en rik kultur. Vi ser det f.eks. i debatten om morsmålsundervisning. Mange ser bort fra egenverdien av språk og kultur og vil kun gi morsmålsundervisning ut fra produktivitetshensyn.

Ikke minst fører en slik utvikling til en marginalisering av materielt svake grupper. De som ikke makter å henge med i konkurransen blir klientifisert. Den litt gamle, den litt funksjonshemmede, den litt trengende spilles ut over sidelinjen. Mennesket fremstilles som et autonomt vesen uten mål utenfor eget ego, men menneskets autonomi er bare relativ. Mennesket finner bare sin sanne oppgave i et fellesskap og gjennom respekt for de store kulturelle og religiøse tradisjoner. Men i forsøk på å favne alle, legges alle typer tradisjoner og verdier i en gryte. Det kokes en "minste felles multiplum-suppe" av verdirelativisme som noen blir kvalme av, men som ingen blir mette av.

Selv om vi har en skole som skal favne alle, er ikke disse strømninger uten påvirkning også hos oss. På den ene side har vi en ny læreplan som peker på det hele mennesket og alle menneskers genuine verdi. Flott! Dette er en del av norsk skole som også friskolene er stolte over. Men samtidig blir verdigrunnlaget utvannet og tilslørt. I frykt for å miste en sentralistisk kontroll, blir skolen fastspikret til detaljerte, forutbestemte, teoretiske kunnskaper i samtlige fag for samtlige elever - prestasjon, produksjon, konkurranse.

Kravet om helhet i skolens tilbud, er heller blitt større etter som familiebånd og andre oppdragende nettverk i samfunnet svekkes. Om det er en trøst for noen, så er de fleste skolesystemer rundt i Europa mer materialistiske enn det norske. I europeisk sammenheng står friskolene som forkjempere for et humant skolesystem. Det er disse som mest legger vekt på de brede historisk-kulturelle tradisjoner med menneskets verdighet som sentrum.

Vårt norske skolesystem har mange gode verdier, men kravet om en snever effektivitet og fragmentarisk oppdragelse truer. Det kan altså bli langt verre.

Jo mer norske skolepolitikere lar seg trekke med i en nivellering av kulturelle og åndelige verdier, og jo mer de tviholder på en ensporet modell for organisering, jo mer står skolen i fare for å tape evnen til å formidle at mennesket er en mangfoldig skapning med en verdi som spenger grensene for konsum og produksjon.

De som gjør kampen for enhetsskolen til en kamp mot friskolene, gjør den en bjørnetjeneste. Å bruke kreftene mot friskolene tar oppmerksomheten vekk fra enhetsskolens egentlige utfordringer og kan virke til å avspore initiativ alle ønsker for å utvikle skolen best mulig. Enhetsskolens hjerte er ikke en bestemt organisasjonsmodell, men en varm medmenneskelighet tuftet på kristen-humanistiske tradisjoner.