Om tre uker skal biskop Gerhard innvie siste byggetrinn av St. Paul skole- og menighets-senter og samtidig skal han være med på 125-års jubileet for skolen. Vi begynte jubileums-feiringen allerede på 17. mai med innvielsen av den nye fanen. Ved begynnelsen av dette skoleåret opplevde jeg en veldig fin tur til Lyseklosteret og, til tross for vievannet oven-fra, en messe i ruinene til det som for 750 år siden var munkenes kirke. Der var hele St. Paul skole samlet som levende stener i et åndelig byggverk og vi minnet alle dem som har vært med på å gjøre skolen til det den er i dag.

Jeg leste i "Katolsk Orientering", som er en avis fra den katolske kirke i Danmark, en beretning om opprettelsen av en skole i Soweto i Sør-Afrika og da tenkte jeg på vår skole og hvordan den startet for 125 år siden.

Mama Brigits "skole" i Soweto, Johannesburg, har for øyeblikket 70 elever. Den har én lærer, Brigit Kganyage, 50 år, gift og mor til to barn. Hun er vanlig husmor og skaffer selv lokalene til undervisningen som består av en liten stue i hennes eget hus og husets innergård. Læreren får ingen lønn og elevene betaler ingen skolepenger. Men de har skoleuniformer som de selv har sydd under Mama Brigits kyndige veiledning. Stoffet til uniformene har hun tigget. På samme måte får hun samlet annet undervisningsmateriell. Badges med et bilde av Nelson Mandela pynter uniformene og viser samtidig de holdninger som Mama Brigit formidler til sine elever. De er alle tidligere gatebarn eller barn som med stor sannsynlighet ville komme til å bli gatebarn hvis de da ikke var havnet i Brigits romslige favn. Tradisjonell afrikansk dans, sang og musikk er faste punkter på undervisningsprogrammet, liksom helselære og ernæringslære, sying, sløyd og matlaging. Minst fire ganger i uken kommer elevene til en skole uten læreplan, uten skoleinspektør, uten foreldreråd, uten skrevet formålsparagraf, en skole som alene hviler på et begeistret menneskes tro på at fred og forsoning er mulig, at rasehat kan nedbrytes og at følgene av apartheid kan overvinnes. At elevene bærer Nelson Mandelas bilde på skoleuniformene er ikke tilfeldig. Med den ukledelige alpeluen trukket godt ned over ørene setter Brigit sin dynamiske personlighet inn på å gi sine elever troen på deres egen verdi. Hun gjør dem besvisste på deres afrikanske kultur. Hun forsøker å gi dem tilbake den identitet, som apartheidsstyret trampet i hjel.

Brigit Kganyage er en av de tusenvis av anonyme sorte og hvite afrikanere som gjør "underet fra Kap" mulig. "Vi stod foran en avgrunn", sier hun "kun én gnist og hele vårt land ville stå i flammer." Hun vet godt at hennes arbeide er en dråpe i havet, men "sitte med hendene i fanget og vente på at Gud eller et annet medmenneske setter seg i bevegelse - det er altså ikke meg".