De viktigste årstallene i vår historie så langt er: 1873 Skolen ble grunnlagt 1901 Franciskussøstrene påtar seg å drive skolen. 1970 Privatskoleloven sikrer skolen offentlig støtte. 1991 For første gang kan vi ta i bruk et anlegg som er bygget for skolen. 1998 Nytt mellombygg tas i bruk. St. Paul skole og menighetssenter er ferdigstilt ved at også menigheten flytter inn i Birgittahjemmet. (Rektor Gjermund Høgh taler på jubileumsfesten. Klikk på bildet for å se større bilde.)

Mens det rundt 1920 var over 20 skoler i Norge, var det bare tre som overlevde fram til privatskoleloven; storesøster St. Sunniva i Oslo, lillebror St. Franciskus i Arendal og oss. St. Paul skole en av de tre skolene som overlevde. Hovedårsaken til dette var at opplegg og undervisning var av en slik kvalitet at det holdt mål. Her hos oss er det Franciskussøstrene vi kan takke for dette. Gjennom hele etterkrigstiden er det riktig å rette denne takken spesielt til sr. Rita. Så fikk hun da også velfortjent Kongens medalje da hun sluttet som rektor ved skolen i 1978.

Svært mange husker tilbake til tiden på Florida med gode minner. I løpet av disse årene, fra 1963 til 1991, utviklet skolen seg fra å være en liten menighetsskole for barnetrinnet, til å være en fulldelt barne- og ungdomsskole med en klasse på hvert trinn og over 200 elever. St. Paul var blitt en mellomstor skole med en stor kontaktflate i hele byen. Det var ikke lengre så spesielt å være på St. Paul. (Bilde av søster Rita på jubileumsfesten. Klikk på bildet for å se større bilde.)

Samtidig ble krigen i Vietnam avsluttet. Selv om skolen alltid har hatt mange elever med utenlandsk bakgrunn, ble dette noe nytt. Nå kom der utlendinger i lange baner - og de var så forskjellige. Etter vietnameserne kom Ceylonesere og så Chilenere - og innimellom alle mulige andre.

På toppen av det hele hadde skolen flyttet fra kirken. Sognepresten var ikke så tydelig med lengre, det kom en rekke helt ordinære mennesker som lærere, søstrene ble færre og forsvant til slutt helt. Sr. Angeline ble den siste skolesøsteren på St. Paul da hun sluttet i 1980. Ikke rart at mange som hadde vært knyttet til skolen gjennom år og generasjoner så seg undrende omkring og satte spørsmål ved ting og tang.

Men tiden på Florida måtte få sin ende. Selv om skolen i 1973 hadde fått en ny gymnastikkbygning, var hovedbygningen fortsatt en gammel tyskerbrakke som ikke på langt nær var tjenlig til skolebruk.

Den definitive avgjørelse kom da reguleringsplanen for veianlegget på Nygårdstangen ble vedtatt ca. 1980. Da var det bare spørsmål om å finne tjenlige løsninger eller å stenge butikken.

Ut gjennom 80-tallet ble det arbeidet med en hel serie med alternativer. Listen over bygninger og tomter som ble vurdert er lang.

Løsningen pekte seg ut ved: A) Vi hadde et tomteareal og en visjon i tilknytning til St.- Paul kirke. B) Vi oppnådde en erstatning fra Statens Vegvesen som gav tilstrekkelig grunnlag for å gå i gang med planlegging og senere bygging.

Etter arkitektkonkurranse valgte vi et utkast som var kalt fata morgana. Det var hyggelig at en av skolens egne elever, Helge Borgen, stod bak dette forslaget. Navnet fata morgana var for provoserende og straks lagt bort, men ellers gikk vi i gang med dette prosjektet.

Den gamle prestegården ble revet og gav plass for vårt første byggetrinn. Høsten 1991 tok vi dette bygget bruk. (Arkitektgruppen CUBUS ved Helge Borgen og Eli Strandenes, prosjektledelse ved konsulentfirma NORMAN A/S ved Tom Arne Olsen). Bygget var 4.000 m² og kostet 39,5 millioner kroner. Av dette dekket erstatning fra veikontoret omlag halvparten og vi fikk et offentlig tilskudd på drøyt 2 millioner.

Noen mente vi nå burde være fornøyde og ferdige. Reform 97, med 6-åringene utløste imidlertid krav om mer plass. Iverksetting av andre byggetrinn kom i gang. Vi har nå i høst tatt i bruk mellombygget mot Birgittahjemmet som gir oss ytterligere 1.000 m². Dette har kostet 12,5 millioner kroner og offentlig tilskudd er ca. 1,5 millioner kroner.

Vi bør nå regne St. Paul skole som fullt utbygget, i det minste angående bygninger. Som 125 åring har vi fått en fullt tjenlig skolebygning. Vi har 7 klasser på barnetrinnet, 1. - 7. klasse, og 6 klasser på ungdomstrinnet, 2 på hvert trinn, 8. - 10 klasse. Med 25 elever i hver klasse er det 325 elever. Godt og vel halvparten av elevene er katolikker. Omlag en tredel av elevene har fremmedspråklig bakgrunn, selv om de fleste av disse selv er født i Norge.

Skolen er en arbeidsplass for drøyt 50 personer og de månedlige lønnsutgiftene er på rundt en million kroner. Offentlig støtte er 774.000 kroner per måned. I tillegg mottar vi noe for særskilt undervisning, men vi er ellers avhengig av skolepenger - rundt 4.000 kroner/elev/år og gaver.

Det inngår ikke midler til husleie i offentlig tilskudd. Skolen kunne klart seg bra økonomisk om vi hadde holdt til under en paraply, men sliter altså økonomisk siden vi har valgt å være i hus.

På skolen er vi nå likevel først og fremst glade over å ha kommet "hjem igjen", og vi gleder oss over at også menigheten nå "kommer hjem", når Birgittahjemmet i løpet av kort tid tas i bruk som menighetshus og prestegård.

I vår tid møter utdannelsesinstitusjonene mange utfordringer; fellesskapstanken i vårt samfunn settes på prøve, den kristne tro blir marginalisert og barn og unges utdanning blir stadig mer kompleks og spesialisert. I dette er det imidlertid at en fare for at undervisningen blir teknifisert og fragmentarisk - helheten tapes.

Det er en tendens i vår tid å redusere utdanning til rent tekniske og praktiske ting, men en slik tanke må være helt fremmed for oss. Kunnskap skal ikke betraktes som et middel til rikdom og suksess, men som et kall til å være ansvarlig og tjene andre.

Arbeidet for å binde sammen tro og kultur ligger i den katolske skolens natur. Det er derfor intet skille mellom vektlegging på læring og dannelse, og hele skolens liv skal være en søken etter sannhet. Hvert menneskes materielle og åndelige behov står i sentrum for den kristne tro, og den katolske skolen må alltid ha som mål å utvikle hele mennesket.

Nettopp derfor er det i dag, minst like viktig som før, at vi holder vår skole i gang. Som katolsk skole har som en særskilt målsetting å forene tro og kultur, tro og liv. Religiøs forankring og oppdaterte kunnskaper lar seg forene. Religiøs overbevisning og et liv i samfunn med andre hører i hop. Vi sier : takk - begge.

Utfordringene fremover står i kø, og vi gleder oss til å gå løs på dem.