|
Etter søknad til G. C. Rieber fondene fikk skolen et bidrag
til å bygge klatrevegg i gymsalen + en «buldrevegg»
utendørs.
Med innsats, pågangsmot, bamsemums, seigemenner, dugnadsånd
og 5 - 6 helger med intens dugnadsdrift har foreldre og elever i klasse
9A bygget, malt og skrudd opp klatretakene. Veggen er blitt veldig
flott, med både overheng og hjørner. Det er 5 - 6 ruter
med minst tre forskjellige vanskegrader (omtrentlig gradering fra
4 til 5). Ved optimal utnyttelse er det plass til 5 klatrelag samtidig.
Det er meningen å ha «topptau» hengende i veggen
fast, slik at vi kan komme igang med klatring uten mye forberedelser.
På vegne av skolen vil jeg gjerne få si: Takk te' dokker
alle!
Hilsen Inge
«PAULAREN», SKOLENS STOLTHET!
«Å kunne se døden i øynene mens vi strevde
for livet ved å klamre oss fast til den lille plassen vi hadde
å arbeide på. Svetten rant, armene skalv men vi hadde
et oppdrag å fullføre klatreveggen i tide.»
Deltagerne som var med på å bygge veggen:
Hilde, Anne, Trang, Hanna, Caroline, Christine, Lorentz, Ivan og Inge
- 9a.
DAG 1 / FREDAG:
Helt uforberedt på hva vi hadde i vente stilte vi opp i gymsalen.
Haugen av maling, slipemaskiner, klosser og spikre flimret foran øynene
våres. Vi hadde en hard helg i vente ...
Det første oppdraget vårt var å bli kvitt de spisse,
«farlige» kantene som stakk ut av den halvferdige veggen.
Med slipemaskinen i hendene var det en enkel, men tidkrevende sak.
Oppe på toppen av stilaset. Å kunne se døden i
øynene mens vi strevde for livet ved å klamre oss fast
til den lille plassen vi hadde å arbeide på. Svetten rant,
armene skalv, men vi hadde et oppdrag «å fullføre
klatreveggen i tide». Etter en lang stund å lenger enn
det ble vi endelig ferdig. En liten hvil var krevd før vi skulle
begynne på den neste og største utfordringen. Male.
I ført vårt verneutstyr(plastposer), tok vi de tunge
malerpenslene i hendene dyppet dem i den våte malingen som satte
flekker på de dyre klærene våre. Noen hadde vært
smart nok til å ta med seg egne kostymer som tålte den
flekke settende malingen som borret seg fast til fibrene i stoffet
. De andre stolte på OMO color, og verneutstyret som ikke var
av beste kvalitet.
RESULTAT: Klatreveggen er slipt og malt med et strøk med gråmaling.
KONKLUSJON: Slitsomt!
DAG 2/ LØRDAG:
De frivillige elevene i 9a er villige til å ofre alt for klatreveggen,
til og med den lille fritiden de har i helgen.
I dag skulle vi finne kunstnerne i oss selv. Fargeutvalget var; grå,
rødt, gult og svart. Med denne malingen var det vårt
ansvar å skape dypde og naturlige fjelldannelser i veggen. Det
grønne gresset var en utfordring får vi måtte bruke
Mcgyver-sansene våres til å skape den grønnlige
gressfargen, ved å blande svart og gul. Hele veien tenkte vi
på hva vi skulle navngi dette arbeidet. Mange ideer mange tanker.
Men da Hilde kom med forslaget «Pauleren» kunne vi ikke
annet enn å gratulere Hilde som navngiveren av mesterverket.
Vi ønsket å bli husket resten av vårt liv, for
vår skoleofrende jobb. Derfor kunne vi ikke annet enn å
ta en ny sjanse på toppen av stilaset og male signaturene vår
på veggen.
RESULTAT: Veggen er ferdigmalt, i morgen er vi klar for å henge
opp klosser.
KONKLUSJON: Glade og fornøyde. Priser Hilde for det vakre navnet.
SISTE DAG / SØNDAG:
Kasser på kasser og atter med kasser fylt med klosser venter
på å få sjansen til å bli hengt opp.
Nå var det på tide å bruke hjernen. Hvordan kan
vi lage løyper for både amatører og profesjonelle
(som Inge). Vi bestemte oss for å dele den inn i forskjellige
løyper. Den enkle grå, den middels rødsvarte og
den ekstremt harde grønne løypen.
I dag var det ikke de som toppet stilaset som var i størst
fare, men de små ofrene som satt lenger nede kunne risikere
å få en skiftenøkkel eller en evt. kloss i hodet.
Trang var en mester til å skape fare på arbeidsplassen
(sabotasje?). Inge var en av de uheldige som var offer for Trang sine
liksom-glipp, men med den raske reaksjonsevnen fra de oppmerksomehetsfulle
elevene, er Inge fortsatt et medlem av St. Pauls befolkning.
Stolte som bare det kunne vi konkludere at «Pauleren»
var ferdig, og vi var forsøkskaninene som skulle få æren
av å klatre først. Anne ble førstemann. Beina
skalv, armene grep om de glatte klossene som sklei ut av håndgrepet.
Helt til topps kom hun (på den grå løypen). Hanna
og Hilde stod nede og knipset det store øyeblikket. Inge «den
profesjonelle» var mannen som besteg den vanskelige grønne
løypen først (og kanskje sist?). Han greide det helt
feilfritt...øhh
Med tårer i øyekroken innså vi at oppdraget var
fullført av den heltemodige klasse 9a og stuntlæreren
deres, Inge.
RESULTAT: Ferdig
KONKLUSJON: Selv om det har vært ganske slitsomt så har
det vært kjempegøy, det er vi alle enige om.....Vi er
bare såååå stolte.....
Tekst: Hanna og Anne, 9a
|
