Gode venner!

Vi er mot slutten av fastetiden - de førti dager forberedelse fram
mot feiringen av kirkeårets største fest. Fastetiden gir anledning å tenke over vårt eget liv. I denne tiden av året, like før våren slår ut i all sin kraft, utfordres kristne til å gjenoppdage Guds nåde. For å hjelpe den enkelte til en slik indre fornyelse, anbefaler Kirken oss å be, å faste og å gi almisser.

I vårt velstandssamfunn, kan almisser ha kommet i miskreditt ut fra en oppfatning av at bruk av almisser innebærer en urettferdig rangordning mellom giver og mottaker. En slik forståelse kan være riktig i noen tilfeller, men blir likevel for lettvindt. Først og fremst er almisser en måte å hjelpe de som lider nød på. Også i vårt velferdssamfunn, men ennå mer i lands med andre systemer, er det mange som faller utenfor de nødvendige materielle goder. Om målet på lang sikt er en mer rettferdig verden, trenger dagens lidende en hånd og konkret hjelp nå.
Samtidig er almisser en øvelse i selv-fornektelse for å frigjøre oss bindinger til verdslig gods. I følge Evangeliet er vi ikke eiere, men heller forvaltere av de materielle verdier vi råder over. I den universelle katolske katekisme # 2404 heter det:

Et menneske skal verken i teori eller praksis betrakte sin rettmessige eiendom bare som sin egen, men også som felles gods i den betydning at den ikke skal tjene vedkom-mendes interesser alene, men også andres.

I Johannes første brev, kapittelet om hvem som er Guds barn (1. Joh. 3,17) leser vi:
Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?

Også faste og almisser kan bli feil. Almisser kan bli brukt til å fremheve seg selv og til å blåse opp sin egen forfengelighet. - Som i menigheten som hadde mottatt gave til nytt sykehjem og presten fra prekestolen takket den anonyme giveren. Da reiste bygdens store mann seg og sa:

- Ja, jeg tenkte det ville være best slik!

Tvert imot forteller lærer Jesus oss i Bergprekenen at vi ikke må gi på en hyklerisk måte (Mt. 6,3-4):
Når du gir en slik gave, skal ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Når almissen gis på en ydmyk måte, vil den heller ikke understøtte den urettferdighet som ligger i en urimelig fordeling av verdens materielle goder.

Almisser er i følge Evangeliet ikke bare filantropi (menneskevennlighet). Det er heller en barmhjertighetsgjerning – caritas – en kristen dyd som krever hjertets omvendelse til å elske Gud og sin neste.

Mens vi ennå venter på paradiset, oppfordrer jeg alle å benytte seg muligheten til å gi en gave til noen som trenger det, en almisse. Selv anbefaler jeg Caritas, Den katolske kirkes egen hjelpeorganisasjon. Caritas er av verdens mest utbredde og anerkjente nettverk for nødhjelp, utvikling og fred. Dens særpreg er nettopp å være der – og å være med. Ikke noe verken utenfra eller ovenfra, men at vi aksepterer at vi er i samme båt, med samme rettigheter og samme verdighet, alle som Guds barn.

Tema får årets fasteaksjon er

Med kvinner – mot fattigdom

Vi er i dag vitne til en global utvikling hvor særlig kvinner lider under fattigdom og nød, de er de fattige blant de fattige. De taper i kampen om mat og ressurser, om utdanning og arbeid, om likeverd og frihet, og muligheten til å bedre sine liv og levevilkår. Dette er uakseptabelt, provoserer noe av det mest grunnleggende i vår tro, det menneskelige likeverd tilsidesettes.

Vi ser også at utviklingsarbeid rettet mot og foretatt i samarbeid med kvinner gir god effekt. Kvinner står rustet til å bygge videre på og selv utvikle den hjelp de mottar, og den kommer også andre enn kvinnene selv til del, særlig barn og unge.

Rektor Gjermund Høgh

Med kvinner – mot fattigdom

www.caritas.no